print logo

Kvinneemansipasjon

Opplysningstid og revolusjoner på 1700-tallet hadde brakt nye ideer om samfunnsborgeren med vekt på det enkelte individets rettigheter og plikter. Men skulle de moderne frihetene kun gjelde for menn?

Blant 1700-tallets filosofer og forfattere var det flere, både menn og kvinner, som hevdet at moderne rettigheter også måtte omfatte kvinner. Under både den franske og den amerikanske revolusjonen fantes det aktive kvinner som formulerte krav om medbestemmelsesrett, i familien så vel som i politikken.

I den grad slike radikale tanker nådde fram til Norge, ble de oftest oppfattet som forvillede ideer fra mer sørlig trakter, ideer som ikke fant noen støtte oppe i nord. Det ble gjort klart da Grunnloven ble vedtatt i 1814, og senere da de første økonomiske frihetene for kvinner ble vedtatt.

Økonomisk frihet

Lik arverett for sønner og døtre ble lovfestet i 1854. Det var et rett­ferdighets­krav fra bøndene og særlig viktig for de ugifte kvinnene som trengte midler til å forsørge seg.

Myndighet og næringsfrihet for kvinner ble gradvis innført i tiårene fra 1840 til 1870. Men så langt gjaldt det bare for kvinner som ikke var gift. Også her var motivet behov for forsørgelse for ugifte kvinner.

Stortingets representanter var lenge enige om å avgrense seg fra ideer som smakte av «kvinneemansipasjon». Tanker om økonomisk likestilling mellom ektefeller og politiske rettigheter for kvinner rokket ved «naturens egen orden» og ble derfor avvist.

Fotografi, portrett av styremedlemmer av Norske Kvinners Nasjonalråd, sittende rundt et bord
Norske Kvinners Nasjonalråd ble stiftet i 1904 og var en paraplyorganisasjon som skulle muliggjøre samarbeid mellom ulike kvinneforeninger. Her fra første styremøte. Fra venstre: Karen Grude Koht, Fredrikke Marie Qvam, Gina Krog, Betzy Kjeldsberg og Katti Anker Møller. Foto: ukjent/Nasjonalbiblioteket/CC BY 2.0

Kvinner tar ordet

Hva kvinnene mente, vet vi ikke så mye om. Selv om det nok kan ha vært en del murring, var det få som tok ordet. Camilla Collett var den første som brøt tausheten med romanen Amtmannens døtre, som ble utgitt anonymt i 1854–1855. Her talte hun for kvinners frihet til å velge ektefelle.

Men det var først fra 1870-årene at ideer om autonomi og personlig frihet for kvinner fikk bredere forankring og ble en virksom kraft. Det viste seg da at kvinneemansipasjon var mer enn bare ideer. Det ble også en kraftig sosial bevegelse drevet fram ikke minst av en voksende kvinnelig middelklasse av ugifte og selververvende kvinner.

De var næringsdrivende innenfor handel og småindustri, hånd­verks­arbeidere eller kvinner i offentlig tjeneste. Lærerinner og telegrafistinner formulerte de første forsiktige protestene mot diskriminering på 1870-tallet.

Fotografi av kvinner som sitter på rad langs telegrafapparater, med ryggen mot fotografen, men tittende over skuldra.
Telegrafistinner. Foto: G. Grubbe/Universitetsbiblioteket Trondheim

Også utdanning stimulerte interessen for kvinnenes sak. Det var unge kvin­ner på et privat artiumkurs som organiserte diskusjonsforeningen Skuld i 1883.

I tiårene før århundreskiftet gjorde kvinner seg i økende grad gjeldende også i den offentlige samtalen og gjorde krav på alminnelige borger­rettig­heter og likebehandling med menn. Flere kom også med symbolske markeringer av ønsket om frihet: De røkte sigar og drakk toddy, gikk i fjellet og syklet.

De nye ideene

Den gryende kvinnerettsbevegelsen hadde god hjelp av tidens ideer og politiske strømninger. Stor betydning hadde den nye diktergenerasjonen som preget på 1870- og 1880-tallet i det som ofte kalles det moderne gjennombruddet i litteraturen.

Dikterne rettet skytset mot samfunnets sentrale institusjoner, som kirke, skole og familie. Den moderne, frihetssøkende kvinnen kom for dem til å stå som et positivt symbol, en kraft i oppgjøret med maktmisbruk og dobbeltmoral.

Rolleskikkelser som Ibsens Nora og Kiellands fru Wenche utfordret det rådende synet på forholdet mellom kvinner og menn, til inspirasjon for noen og forargelse for andre. Konservative teologer så de nye ideene som øde­leggende for samfunnet. De stilte seg i spissen i forsvaret for den bestående orden og så kvinneemansipasjonen som en del av tidens vantro.

Fotografi, motivet viser Læseforening for Kvinder. I høyre del av bilde står en skulptur av Camilla Collett
Lesesalen i Læseforening for Kvinder i Kristiania. Foreningen ble stiftet i 1874, med en mann, konsul Heftye, som formann. Skulpturen av Camilla Collett, som var en initiativtaker til foreningen, ble avduket i 1910. Foreningen ble oppløst i 1974. Foto: ukjent/Nasjonalbiblioteket/CC PDM

Venstre som støttespiller

Kvinnerettsbevegelsen ble også stimulert av den politiske utviklingen og framveksten av en bred venstrebevegelse. Det er knapt noen tilfeldighet at den første kvinnesaksforeningen ble stiftet samme år som riksrettsdommen mot regjeringen Selmer falt i 1884.

Det var bondeopposisjonens leder på Stortinget, Søren Jaabæk, som først reiste kravet om økonomisk likestilling for kvinner i ekteskapet. Initiativet fikk stor betydning for at gifte kvinner ble myndige i 1888. Loven bestemte også at ektefellene kunne opprette særeie, og at kvinner fikk råderett over det hun selv tjente og sitt eventuelle særeie.

Mange venstremenn var også positivt innstilt til at kvinner skulle få politiske rettigheter, og ble viktige allierte for kvinnestemmerettsbevegelsen. De kunne være uenige om hvor raskt dette skulle skje. Men etter at saken kom på sakskartet, hadde de færreste prinsipielle innvendinger mot at kvinner etter hvert måtte få politiske rettigheter på samme betingelser som menn.

Av Gro Hagemann
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 2. juni 2017 14:14