print logo

Parlamentarisme og partidannelser

I 1884 vant opposisjonen på Stortinget en langvarig maktkamp mot kongen og regjeringen. Denne kampen endret det politiske systemet i Norge.

Den såkalte «forfatningsstriden», som denne maktkampen gjerne kalles, handlet om maktfordeling og styrkeforholdet mellom de ulike statsmaktene. Spørsmålet var om kongen skulle kunne stanse grunnlovsvedtak som ble gjort av Stortinget. Derfor var det også en kamp om hvor grensene gikk for folkestyret.

Resultatet av forfatningsstriden i 1884 var gjennombruddet for parla­mentarismen i Norge. Dermed ble Stortinget, og ikke kongen, det viktigste politiske maktsentrumet i landet. I kjølvannet av denne utviklingen kom etableringen av de første norske politiske partiene.

Se NRK Skole sin forklaring på hva parlamentarisme er:

 

 

En sammensatt venstrekoalisjon

Fra 1860-årene og fremover ble det dannet en bred opposisjonell koalisjon som kjempet for videreutvikling av demokratiet i Norge. Koalisjonen var sammensatt av ulike grupper som i utgangspunktet var motivert av forskjellige politiske interesser: bonde­opposisjonen på Stortinget, radikalere i byene, legmannsbevegelser og andre.

Det de hadde til felles, var motstanden mot det etablerte embets­manns­regimet og kongemaktens begrensning av folkestyret. I spissen for opposisjonen sto Johan Sverdrup, en viktig samlende person som senere ble statsminister i 1884.

Fotografi, portrett av Johan Sverdrup
Johan Sverdrup, fotografert i 1880. Foto: Johan Nordhagen/Oslo museum/CC BY-SA

Statsrådssak og vetostrid

Saken som utløste forfatningsstriden, var den såkalte «statsrådssaken». Grunnloven forbød lenge statsrådene adgang til Stortinget, for å sikre parlamentets uavhengighet. I 1872 vedtok Stortinget å gi statsrådene mulighet til å møte der, for at debattene mellom regjeringen og de folkevalgte skulle kunne foregå i parlamentet.

Høyresiden bekjempet imidlertid endringen. De var redde for at det ville øke Stortingets, og dermed folkets, makt på bekostning av regjeringen og kongen.

Kongens veto

Kongen nektet å sanksjonere (godkjenne) grunnlovs­endringen både i 1872 og de to neste gangene Stortinget vedtok den. Striden ble satt på spissen da han nektet sanksjon for tredje gang, i 1880.

I vanlige lovsaker hadde kongen utsettende veto. Det vil si at han måtte sanksjonere lovendringer etter at Stortinget vedtok dem for tredje gang. Spørsmålet var om det samme gjaldt for grunnlovsendringer.

Valgkamp og riksrettssak

I det berømte 9. juni-vedtaket i 1880 vedtok Stortinget å gjennomføre grunnlovsendringen til tross for kongens manglende sanksjon. Regjeringen stilte seg på kongens side og ble av opposisjonen på Stortinget anklaget for å handle i strid med Grunnloven. I slike tilfeller kunne det reises riksrettssak mot statsrådene, men det krevde flertall i Stortinget.

Venstreopposisjonen ventet til etter stortingsvalget i 1882, som den vant med stort flertall. Det nye stortinget besluttet raskt å reise riksrettssak mot regjeringen.

Riksrettssaken varte fra mai 1883 til mars 1884. Den endte med at regjeringen til Christian Selmer ble felt. Kong Oscar II valgte å akseptere venstreopposisjonens seier og lot Johan Sverdrup danne regjering.

Parlamentarisk gjennombrudd

Dermed hadde embets­manns­regimet mistet makten i både Stortinget og regjeringen. Det er dette som kalles det parlamentariske gjennombruddet i 1884, selv om det ennå tok noen år før parlamentarismen var gjennomført som praksis.

Oscar IIs ettergivenhet i Norge rystet svenske konservative og var en viktig årsak til at klimaet i den svensk-norske unionen ble hardere etter 1885.

De første politiske partiene

Et annet viktig resultat av forfatningsstriden var at de første politiske partiene i Norge ble etablert.

Det første partiet som ble stiftet, var Venstre, i januar 1884. I august 1884 fulgte Høyre, selv om de konservative kreftene som stod bak, i ut­gangs­punktet var motstandere av politiske partier.

Det som bandt partiet Venstre sammen fra begynnelsen av, var opposisjonen mot embets­manns­regimet, som fikk sitt parti i Høyre. Med embets­manns­regimets fall i 1884 forsvant også det som holdt Venstres mange ulike interesser samlet. Derfor kom de ulike gruppene i partiet i konflikt med hverandre allerede fra 1885. I 1888 sprakk Venstre for første, men ikke siste gang.

Lær mer om utviklingen av parlamentarismen i Norge:

Av Bjørn Arne Steine
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 5. okt. 2017 15:29