print logo

Fra halvt til helt demokrati

Grunnloven bygger på folkesuverenitetsprinsippet: Folket skal selv utøve den lovgivende makt gjennom Stortinget. Men stemmeretten var i utgangspunktet begrenset til et lite mindretall. I perioden 1900 til 1949 fikk stadig nye grupper stemmerett.

Da nordmenn for første gang skulle delta i et stortingsvalg i 1815, var det kun 6–7 prosent av befolkningen som i det hele tatt fikk lov å stemme. På det tidspunktet var dette en tillit som ble innrømmet et begrenset sjikt av em­bets­menn, byborgere og bønder. De var alle menn, og de måtte være over 25 år.

Begrenset folkestyre

Stemmeretten var opprinnelig forbeholdt dem som bidro økonomisk til staten ved å betale statsskatt. Den økonomiske og sosiale utviklingen på 1800-tallet førte til at en større andel av befolkningen ble landarbeidere, husmenn uten jord, industriarbeidere og funksjonærer som ikke var embetsmenn. Ingen av disse hadde stemmerett.

Dette førte til en nedgang i andelen av befolkningen som hadde stemmerett, og aktualiserte spørsmålet om en utvidelse av stemmeretten til nye grupper. Thranebevegelsens «petisjon» fra 1850 var den første som formulerte kravet om alminnelig stemmerett for menn.

I de to første tiårene etter Marcus Thrane sto kravet om stemme­retts­utvidelser imidlertid sterkere på Stortinget enn ute i folket. Først fra 1870 ble kravet om stemmerettsutvidelse reist med større tyngde utenfor Stortinget. Misnøyen var særlig stor i byene, der nedgangen i andelen stemmeberettigede var størst. Særlig stor var nedgangen i byer med stor arbeiderbefolkning. Lavest lå Kristiania, der bare 4 prosent av befolkningen oppfylte stemmerettskravene ved valgene i 1870-årene.

Stemmerettsbevegelse

Med Venstres regjeringsdannelse kom endelig den første vesentlige stemmerettsutvidelsen i 1884. Skattbar inntekt ble tilføyd som stemme­retts­krav i tillegg til formue og intelligens. Dette førte til en kraftig økning i antallet stemmeberettigede i byene, deriblant mange arbeiderstemmer.

Stemme­retts­utvidelsen var et resultat av langvarig og økende press nedenfra. Men bevegelsen hadde for lengst passert Stortingets konstitusjonelle forsiktighet. Venstre og den unge arbeiderbevegelsen dannet kjernen i en massebevegelse som krevde alminnelig stemmerett. Også kvinnene kom på banen med krav om stemmerett for kvinner på samme betingelser som menn.

Mot alminnelig stemmerett

Stemmerettskampen kom til å prege den politiske dagsordenen i de neste tiårene. Alminnelig stemmerett for menn ble vedtatt i 1898. Det var den første virkelige store økningen i andelen stemmeberettigede, som med ett slag ble fordoblet.

Det neste spranget kom i 1907, da Stortinget vedtok å gi stemmerett til kvinner med inntekt og skatteevne. Det brakte andelen stemmeberettigede i befolkningen opp til drøye 30 prosent ved stortingsvalget i 1909, der kvinner deltok for første gang.

Nok et sprang kom i 1913 med alminnelig kvinnestemmerett. Andelen stemme­berettigede var nå nådd godt over 40 prosent av hele befolkningen.

Fotografi som viser kvinne som legger stemmeseddel i urne, fra kommunevalget i 1910
Kommunevalget i 1910 var første anledning for alle norske kvinner å stemme. Allmenn stemmerett for kvinner ved kommunevalg ble innført tidligere samme år. Her fra stemmelokalet ved Akershus festning. Foto: Oslo Museum/CC BY-SA

Mange fattige utestengt

Selv med alminnelig stemmerett var det fortsatt mange som ikke slapp til ved valgurnene. En stor del av disse var barn. Men det var også mange voksne som ikke fikk muligheten til å gjøre seg gjeldende.

Det gjaldt alle som i løpet av det siste året før valget hadde mottatt en eller annen form for offentlig støtte til livsoppholdet. Ved stortingsvalget i 1915, det første med alminnelig stemmerett for menn og kvinner, ble bortimot 47 000 personer utestengt fra valget – suspendert – fordi de hadde mottatt fattighjelp fra det offentlige. Av disse var et klart flertall kvinner. Blant dem var det arbeidsløse og kronisk syke, men også personer med lav inntekt og mange å forsørge.

Selv det å ha mottatt økonomiske bidrag for å kjøpe skolebøker eller sko til barna var nok til å miste stemmeretten. Fattigdom ble avskaffet som suspensjonsgrunn i 1919.

Unge uten stemmerett

Utelukket fra den alminnelige stemmeretten var også unge voksne menn og kvinner som var myndige, men ennå ikke hadde nådd stemmerettsalderen på 25 år. I 1920 ble stemmerettsalderen senket til 23 år. Først i 1946 ble den sammenfallende med myndighetsalderen på 21 år, og deretter gradvis nedsatt til 18 år.

Grunnlovsforslag om stemmerett fra 16 år ble diskutert av Stortinget i 2010 og avvist. Men ved kommunestyrevalget i 2011 ble det gjennomført forsøk med nedsatt stemmerettsalder til 16 år.

Av Gro Hagemann
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 29. sep. 2016 17:40