print logo

Dagligliv og levekår

Levestandarden økte i Norge mellom 1870 og 1914, selv om mange fremdeles var fattige. Nordmennenes leve­måte ble samtidig mer moderne.

Den teknologiske utviklingen, med jern, damp, motor, elektrisitet og glass, preget dagliglivet til stadig flere rundt 1900, både på arbeid, i hjemmet og når det gjaldt kommunikasjonsmidler.

En rekke lover sikret større trygghet for arbeid og helse. Vi kan snakke om en meget forsiktig start på det som skulle bli velferdsstaten.

Arbeid

Arbeidslivet forandret seg mye i perioden, spesielt i byer og industristeder. Arbeidet ble mer regulert, med fastere arbeidstid, særlig i den voksende industrien og funksjonæryrker. Arbeiderbevegelsen og andre lønns­taker­organisasjoner var viktige i denne utviklingen.

Reallønnen økte jevnt for både arbeidere og funksjonærer, og det private forbruket i Norge ble nesten fordoblet i perioden. Yrkeslivet ble samtidig mer allsidig og spesialisert, med flere yrker å velge mellom.

Familie og helse

Familiene ble mindre i denne perioden, med færre barn og færre tjenestefolk – især på bygdene. Stadig flere barn fikk utdanning utover allmue­skole/folkeskole. Bruken av barnearbeid ble redusert og regulert, blant annet gjennom fabrikktilsynsloven av 1892. Barnelovene av 1915 ga bl.a. barn født utenfor ekteskap arverett.

Levealderen økte fra snaut 50 år i 1860 til snaut 60 år i 1914. De viktigste årsakene var bedre ernæring og boforhold og store medisinske framskritt. I tillegg ble spedbarnsdødeligheten redusert.

Helsevesenet ble bygd ut med sykehus og distriktshelsevesen, men også gjennom private foreninger. Kommunene fikk sunnhetskommisjoner i 1860, lover om behandling av spedalskhet og tuberkulose ble vedtatt senere.

Kvinner fram i lyset

Kvinnenes rolle i familie og arbeid endret seg mye i perioden. De ble mer aktive i arbeidslivet, både som arbeidere og funksjonærer. Færre barn og framveksten av barneasyl bidro til dette. Kvinnene hadde som regel likevel betydelig lavere lønn enn menn. Som bondekoner og fiskerhustruer bidro de ikke mindre, men forble mindre synlige.

Det betydelige hjemmearbeidet for lønn (sying, strikking med mer) forble uregulert. Selv om yrkesaktiviteten økte, var de fleste kvinner med barn hjemmeværende. Dette ble etter hvert mulig i mange arbeiderhjem. En husmorideologi oppstod fra århundreskiftet.

Fotografi av en barnekrybbe drevet av Frelsesarmeen, interiør, med barn og voksne kvinner
Barnehagenes begynnelse: fra en av Frelsesarmeens «barnekrybber» i Oslo, 1908. Enslige, arbeidende mødre kunne levere fra seg barna for dagen. Frelsesarmeen åpnet sin første barnekrybbe i 1894 på Vålerenga, og disse tidlige barnehagene ble drevet ved hjelp av frivillige gaver som Frelsesarmeens «slumsøstre» samlet inn. Foto: Anders Beer Wilse/Oslo museum/CC BY-SA

Rettigheter for kvinner

Flere kvinner fikk etter hvert utdanning. Kvinnene fikk rett til real­skole­eksamen i 1870-årene og examen artium i 1882. I løpet av 1890-årene erobret de alle embetseksamener ved universitetet.

Kvinner fikk stemmerett ved kommunal- og riksvalg i en gradvis utvikling fra 1901 til 1913. Også innad i familien oppnådde kvinnene stadig flere rettig­heter. Ugifte kvinner fikk full myndighet i 1863, gifte kvinner i 1888. I 1890 fikk de lettere adgang til skilsmisse.

Boligforhold

Boligforholdene ble merkbart bedre, spesielt i byene. Andelen av befolkningen som bodde i byer og tettsteder, økte fra vel 20 prosent i 1870 til vel 40 prosent i 1914.

I byene ble det fart på kommersiell boligbygging, spesielt av leiegårder. Boligene ble rommeligere og langt flere enn før hadde innlagt vann. Vannklosett og elektriske komfyrer begynte å komme i bruk.

På bygdene førte utvandringen til at det ble bedre plass. Flere fikk anledningen til å kjøpe eget småbruk.

Helse- og sosialvesen

Perioden kalles gjerne «sosialhjelpstaten». Folk kom mer i kontakt med det offentlige enn før. En omfattende lovgivning ble vedtatt på områder som gjaldt helse, sosialhjelp og arbeid.

Arbeiderkommisjonen av 1885 skulle se spesielt på forholdene for arbeider­befolkningen. Ti timers arbeidsdag (om med mange unntak) ble lovfestet i 1915. Utallige private syke- og arbeidsløshetskasser, særlig knyttet til fagforeninger, gjorde tilværelsen tryggere. Den private sosiale filantropi økte i perioden. I fattigvesenet erstattet etter hvert gamlehjem arbeidshusene og legdeordningen.

Av Jan Eivind Myhre
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 28. jan. 2016 14:06