Arbeidet for nordmenns helse foregikk på flere felter. Sunnhetskommisjoner og leger arbeidet for å forebygge smittsomme og epidemiske sykdommer. Opplysningsmenn og -kvinner rettet blikket mot renslighet og kosthold i hjemmene, det som ble kalt «det kvindelige stel». Husmødrene ble nå nøkkelpersoner i en befolkningspolitikk som tok sikte på å bekjempe spedbarnsdødelighet, forebygge sykdom og sikre sunnhet.
Husstell som kunnskapsfelt
Det offentlige spilte i første omgang en tilbaketrukket rolle på dette feltet, i likhet med andre områder som gjaldt tilrettelegging av landets økonomi og befolkningens liv. De aktive pådriverne var enkeltindivider og allmennyttige organisasjoner.
En pioner var folkelivsgranskeren Eilert Sundt, som markerte seg som kritiker av legestandens negative vurdering av allmuekvinnenes metoder og kunnskaper. Det var vurderingene fra Sunnhetskommisjonens leger som fikk ham til å samle inn opplysninger om renslighet og husstell i by og bygd. Klesvask, gulvvask og personlig hygiene ble systematisk analysert i Om Renligheds-Stellet i Norge (1869) og oppfølgeren Om Huslivet i Norge (1873).
En annen viktig pådriver ble Selskabet for Norges Vel, som tidlig engasjerte seg for å modernisere næringslivet på bygdene, og først og fremst i jordbruket. Fra 1840-årene støttet selskapet etableringen av landbruksskoler og engasjerte fjøsrøktere fra Sveits for å undervise i dyre- og melkestell.
Kvinnelige pionerer
En kvinnelig pioner var først ute med en mer systematisk form for kunnskapsformidling til kvinnene: Minna Wetlesen var husmor på en stor gård på Abildsø i Østre Aker, der det også ble drevet landbruksskole fra 1840-årene. Ut fra egne erfaringer så hun klart behovet for opplæring av unge kvinner som skulle ha ansvar for både gårdsarbeid og innestell.
Derfor startet hun i 1865 Norges første husholdningsskole, med to års undervisning i husstell, matlaging, stell av husdyr og behandling av gårdsprodukter, samt regning og norsk. Husholdningsskolen ble drevet fram til 1881. I denne perioden engasjerte Wetlesen seg også for å få det offentlige til å støtte etablering av husholdningsskoler andre steder i landet – og lyktes.
De første offentlige husholdningsskolene ble startet på Vestlandet i 1870-årene. Disse ble lagt i tilknytning til landbruksskolene for å utdanne de unge kvinnene til dyktige husmødre og gårdkoner.
For sin innsats ble Minna Wetlesen i 1882, som første kvinne, hedret med sølvmedalje fra Selskabet for Norges Vel.
Første skolekjøkken
Det var også kvinner som først tok opp tanken om husstell som fag i folkeskolen. Den aller første skolekjøkkenundervisningen for piker ble satt i gang i Sandefjord, da fru Dorothea Christensen fikk låne kjellerlokalene i Sandefjord folkeskole og startet kurs der i 1890.
Året etter ble det startet skolekjøkkenundervisning som fast tilbud ved Kampen skole i Kristiania. Initiativet kom fra Helga Helgesen, som var en av lærerinnene ved skolen.
For første gang ble undervisningen i skolekjøkken nå drevet i samarbeid med kommunen. I 1892 fikk de to pionerene en bevilgning på 2000 kroner fra Stortinget for å starte det første kurset for skolekjøkkenlærerinner.
Husstellekspertise
I 1908 kom staten for alvor inn som aktør i husstellsaken. Da ble hele dette feltet lovregulert og lagt inn under Landbruksdepartementet.
Landhusholdningsskolene ble omdøpt til husmorskoler, mens undervisning i skolekjøkken, som var opprettet ved atskillige kommunale folkeskoler på frivillig basis, nå ble obligatorisk.
Også en lærerinneskole ble vedtatt opprettet, og Statens lærerinneskole i husstell startet sin virksomhet på Stabekk året etter.
Med loven kom også stillingen som statlig husstellinspektør som i første rekke kom til å ha det overordnede ansvaret for skolekjøkkenundervisningen på alle landets folkeskoler. Etter flere kortvarige engasjementer ble Helga Helgesen fast ansatt som skolekjøkkeninspektør i 1917.