Nobels fredspris – en nasjonal ressurs?

Nobelkomiteen var et sentrum for utenrikspolitisk tenkning i Norge i de første tiårene etter selvstendigheten i 1905. Miljøet rundt komiteen representerte en liten, nasjonal utenrikspolitisk elite.

Den svenske dynamittprodusenten og kosmopolitten Alfred Nobel opprettet i sitt testamente fra 1895 en fredspris og bestemte at den skulle deles ut av en komité oppnevnt av det norske Stortinget. Fire andre priser - for fysikk, kjemi, medisin og litteratur - skulle organiseres av svenske institusjoner.

Nobel signerte sitt testamente på et tidspunkt da forholdet mellom unionspartnerne Sverige og Norge lå på et lavmål. Beslutningen om å gi norske parlamentarikere et ansvar for en fredspris var veloverveid: Norge var ingen selvstendig spiller i internasjonal maktpolitikk, og mange stortingsmenn var engasjert i den typen fredsarbeid Nobel ville fremme med sin pris.

Svensk forargelse

I Sverige ble nyheten om at Stortinget fikk ansvar for Nobels fredspris, til dels møtt med forargelse. Svenske nasjonal-konservative fryktet at Stortinget ville bruke prisen til å fremme norsk separatisme.

Det var for så vidt gode grunner til den frykten. Da den første fredsprisen ble delt ut i 1901, stod alle de fem i Nobelkomitéen til venstre politisk og var engasjert i prosessen som endte med unionsoppløsning.

Selvstendighetstanken var en vanlig posisjon i en fredsbevegelsen som mange stortingsmenn tilhørte. Liberale og sosialister arbeidet i flere land for både nasjonal konsolidering og internasjonalt samarbeid. Som regel befant de seg imidlertid et stykke fra maktens sentrum, men ikke i Norge: I 1905 ble komitéleder Jørgen Løvland Norges første utenriksminister.

Komitémøte med seks personer sittende rundt et bord
Et møte i den norske Nobelkomiteen, antakelig i 1905 eller 1906. Fra venstre: Bjørnstjerne Bjørnson, John Lund, Hans Horst, Jørgen Løvland, Christian Lange og Carl Berner. Foto: Ernest Rude, Nasjonalbiblioteket (offentlig eiendom)

Et kunnskapssenter

I 1903 ble det besluttet at det skulle opprettes et eget institutt som skulle støtte Nobelkomiteens arbeid. Beslutningen var uttrykk for en ambisjon om ikke bare å dele ut fredsprisen i tråd med Alfred Nobels testamente, men også å skape et senter for internasjonale studier eller fredsforskning på et tidspunkt da det ikke fantes slike sentre noe sted i verden.

Noe stort institutt ble det ikke snakk om, men komiteen og dens sekretær Christian Lous Lange fikk en staselig bygning like ved slottet, et bibliotek og profesjonelle rådgivere. De gikk inn i det som ble den første generasjonen av en liten norsk utenrikspolitisk elite.

Fotografi av Nobelinstituttets bygning
Nobelinstituttet, fotografert i 1929. Foto: Anders Beer Wilse/Oslo Museum/CC BY-SA

Nye rammer: Unionsoppløsning og første verdenskrig

Da Nobelkomiteen ble opprettet, var kildene til kunnskap om og erfaring fra internasjonal politikk veldig begrenset i Norge. Situasjonen endret seg med unionsoppløsningen i 1905. For det lille miljøet som skulle utvikle en egen nasjonal utenrikspolitikk, var utfordringen å oppnå internasjonal aksept for norsk selvstendighet og fremme ulike handelsinteresser.

Norge skulle i tillegg forholde seg til spørsmål om folkerett og en rivende utvikling innen internasjonal organisering. I arbeidet med fredsprisen fikk Nobelkomiteen og dens rådgivere utviklet en viktig forståelse i utenrikspolitiske spørsmål. Denne forståelsen ble en nasjonal ressurs.

I 1917 diskuterte lederne i mange land etableringen av en ny internasjonal orden når krigen tok slutt. På norsk side ble alle partier og sentrale akademiske miljøer trukket med i debatten, som kom i gang etter initiativ fra Christian Lous Lange. Møtene ble holdt i Nobelinstituttet, og et medlem av Nobelkomiteen, Hans Jakob Horst, og flere av komiteens rådgivere sto sentralt. De bidro til en kritisk vurdering av forholdet mellom nasjonale interesser og internasjonal fredspolitikk.

Minsket betydning som nasjonalt kunnskapssenter

Flere forhold bidro til at Nobelkomiteen og miljøet omkring den etter hvert fikk mindre betydning som nasjonalt kunnskapssenter for utenrikspolitiske spørsmål. Én årsak var at statsforvaltningen bygget opp egen utenrikspolitisk ekspertise, en annen at opprettelsen av Folkeforbundet gjorde nordmennene som deltok i forbundets arbeid, opprettelsen av Folkeforbundet gjorde nordmennene som deltok i forbundets arbeid, til et miljø i seg selv.

Etter Jørgen Løvland har ingen leder for Nobelkomiteen samtidig vært utenriksminister. Hans etterfølger som komitéleder fra 1922, Fredrik Stang, var høyremann, men først og fremst akademiker.

I 1936, da Nobels fredspris ble gitt til den tyske antimilitaristen og politiske fangen Carl von Ossietzky, hadde både sittende utenriksminister Halvdan Koht og tidligere utenriksminister Johan Ludwig Mowinckel trukket seg fra komiteen. Da fredsprisen var kontroversiell, ble det diskusjoner om koplingen av den og norsk utenrikspolitikk var i norsk nasjonal interesse.

Emneord: Politikk og makt, Norge i verden Av Øyvind Tønnesson
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 16. jan. 2024 16:29