print logo

Antiparlamentaristiske grupperinger

På samme tid som unionsoppløsninga i 1905 bana veien for uinnskrenka parlamentarisk-demokratisk styresett i Norge, gjorde ønsker om å ville innskrenke det samme styresettet seg for alvor gjeldende i de samme kretser som hadde drevet det fram.

Chr. Michelsens innsats for å få oppløst unionen hadde også som mål å rydde vekk de motsetningene mellom Høyre og Venstre som var til hinder for dannelsen av en borgerlig blokk på Stortinget. Michelsen og hans meningsfeller mente Høyre og Venstre måtte samarbeide for å stanse de faglige og politiske organisasjonene som arbeidet for interessene til den raskt voksende industriarbeiderklassen.

Topartisystem etter 1905

I valgåret 1906 la statsminister Michelsen fram et eget valgopprop der han ba om tilslutning til å regjere videre uavhengig av de politiske partia. Friheten som var oppnådd i 1905, måtte befestes ved at motsetninger som splitta nasjonen, blei sletta ut. Michelsen ville ha et topartisystem av ett borgerlig sentrumsparti og ett sosialistparti, samt en sterkere regjeringsmakt som gjorde slutt på alt «Storthingsregjereri». Regjeringa skulle styre og lede, Stortinget nøye seg med å kontrollere.

Michelsens favoritt til å lede det borgerlige samlingspartiet var Fridtjof Nansen, som på si side så på Michelsen som den uavhengige, uegennyttige og samlende føreren Norge trengte. Nansen ville forlenge den heroiske atmosfæren rundt unionsoppløsninga. Han ønska at løsrivinga ikke hadde gått så glatt, men vært hardere og mer langvarig. Tanken var inspirert av den sosialdarwinistiske læren om «the survival of the fittest».

Teknokrati og korporatisme i mellomkrigstid

Nansen var en tidlig talsmann for et teknokratisk ekspertstyre som skulle basere seg på yrkeskorporasjoner. Han mente lekmannsskjønnet hadde tatt makta fra fagkunnskapen på Stortinget. Framfor stortingsregjereri ville han ha den sterke mann som ikke lot seg lede av flertallet, men som flertallet underkasta seg. De parlamentariske prinsippene var ifølge Nansen et «uvæsen», og innebar at de ledende poltikerne snudde seg etter flertallets meninger.

Ved utbruddet av verdenskrigen i 1914 prøvde Nansen personlig å få stortingspresidenten til å avsette Venstres statsminister Gunnar Knudsen, som var felles hoggestabbe for hele den anti-parlamentariske reaksjonen. Nansen ville ha ei «samlende regjering» og trua med offentlig å reise krav om det. Framstøtet var mislykka og fikk ikke heller støtte av Michelsen.       

Alt i 1918 utarbeida major Vidkun Quisling et program der Storting og klassekamp var avløst av et styre av felles yrkeskorporasjoner av norske arbeidere og arbeidsgivere. I 1925 blei Nansen frontfigur for det nye halvfascistiske Fedrelandslaget, som med sin beundring for Mussolinis og seinere Hitlers oppgjør med arbeiderbevegelsen øvde stor innflytelse i borgerlig politisk og kulturelt liv og presse.

Kretsens planer for etterkrigstida

Etter sammenbruddet i riksrådsforhandlingene med den tyske okkupasjonsmakta høsten 1940 danna de to tidligere Venstre-statsrådene høyesterettsjustitiarius Paal Berg og sjefen i Statistisk Sentralbyrå, Gunnar Jahn den såkalte Kretsen, forløper til Hjemmefrontens Ledelse, sammen med Einar Gerhardsen. Kretsen krevde snart at Nygaardsvolds regjering i London måtte gå av når Norge ble frigjort fra de tyske okkupantene. I stedet skulle ei samlingsregjering overta, og ha mandat til å styre på ubestemt tid.

Sommeren 1941 drøfta Berg, Jahn og Gerhardsen seg fram til at antallet partier måtte begrenses til to eller høyst tre når landet var frigjort. Den nye samlingsregjeringa måtte styre til den hadde utarbeida forslag til en ny konstitusjon, og det kunne holdes nyvalg. Bare dersom det ikke kunne unngås, måtte Stortinget av 1936 komme sammen, men bare «for å velsigne sin egen begravelse».  

Gunnar Jahns dagbøker fra denne perioden er prega av en djuptgående misnøye med den gamle parlamentariske kranglinga mellom partier og særinteresser, kombinert med lengsel tilbake til 1905, da de store og uavhengige menn kunne spille rollen som representanter for det allmenne vel. Jo nærmere frigjøringa kom, jo mer måtte en resignert Jahn innse at det folket ville ha og hadde kjempa for i fem år, var å få gjenoppretta den parlamentariske tilstanden som okkupasjonen hadde satt til side, og som han og den øvrige Kretsen hadde lagt planer om å avvikle.

Av Harald Berntsen
Publisert 17. mars 2016 18:30 - Sist endret 15. apr. 2016 16:49