print logo

Regional bevisstgjøring

Fra slutten av 1800-tallet fikk mange nordmenn en sterkere identitet knyttet til landsdelen de bodde i. Særlig i Nord-Norge og på Sørlandet utviklet folk et dypere regionalt fellesskap.

For 200 år siden hadde nordmenn flest god oversikt over lokalsamfunnet de bodde i. Folk møttes i kirka og deltok på dugnader, i bryllup og ved andre sosiale sammenkomster i grenda. Noen steder hadde innbyggerne også et forhold til større distrikter. Dette gjaldt særlig områder som var naturlig geografisk knyttet sammen, som øyer og dalfører, men også etablerte administrative enheter, som fogderier. Sunnmøre er et godt eksempel på det siste.

Etter hvert som unionsstriden med Sverige hardnet til frem mot 1905, kan vi også i sterkere grad snakke om utvikling av en norsk nasjonal identitet. Samtidig ble nivået mellom lokalsamfunnet og nasjonen – regionen – viktigere for nordmennene fra slutten av 1800-tallet.

Regionale møteplasser

Mange forhold bidro til denne utviklingen. Viktigst var kanskje at det ble etablert mange nye aviser som dekket større områder enn lokalsamfunnet, og at mange flere leste avisene enn tidligere. Avisene refererte ikke bare hva som skjedde i regionen, de var også i høy grad med på å skape et fellesskap som gikk utover det lokale.

Med utbyggingen av kommunikasjonene reiste folk mer enn tidligere og fikk bedre kjennskap til andre distrikter. Det blomstrende organisasjons­livet førte til at man fikk et regionalt nivå med stevner og konkurranser som møteplasser. Eksempler på dette er blant annet skytterlagene og ungdomslagsbevegelsen.

Natur og jernbane

Nasjonalromantikerne tidligere på 1800-tallet var mest opptatt av det de kalte «det egentlige Norge», særlig knyttet til dramatisk fjell- og fjordnatur. Fra slutten av århundret skrev imidlertid heimstaddiktere, lokalhistorikere og andre med stolthet om landskap, kultur og historie i alle deler av landet, fra hav til hei. Vi kan se dette som en slags kulturell kartlegging av nasjonen.

I forbindelse med grunnlovsjubileet i 1914 ville også regionene vise at de hadde noe å bidra med. På den store jubileumsutstillingen i Kristiania kunne folk oppleve et slags Norge i miniatyr.

Kamp om ressurser var også med på å samle både politikere og andre i mange regioner. Særlig gjaldt dette de lange stridene om hvor og når jernbanen skulle bygges. Jernbanen var viktig i forbindelse med eksport og handel, og det gjaldt å få best mulige kommunikasjonslinjer til hovedstaden. I den regionale pressen var jernbanekampen en gjenganger, men de fleste steder var det en lang og tornefull vei mot målet.

Sørlandet og Nord-Norge

De beste eksemplene på den regionale bevisstgjøringen er Sørlandet og Nord-Norge. I begge landsdelene mente man at folk i hovedstaden brydde seg lite om hva de drev med. I 1884 ble navnet Nord-Norge introdusert blant folk nordfra som var bosatt i hovedstaden. Det er ikke uvanlig at følelsene for hjemdistriktet blomstrer ekstra sterkt i slike eksilmiljøer.

Dikteren Vilhelm Krag var også bosatt i Kristiania da han i 1902 lanserte betegnelsen Sørlandet om Vest- og Aust-Agder. Før dette ble Sørlandet oftest regnet som en del av Vestlandet, iallfall fra et hovedstadsperspektiv. De nye navnene satte bokstavelig talt landsdelene på kartet og ble også viktige symboler å samle seg om.

Symboler og klisjeer

Forfattere, billedkunstnere og turistnæringen tilførte mange andre regionale symboler. Nord-Norge ble knyttet til midnattssol, lofottorsk og nordlandsbåter. Sørlandet ble assosiert med makrell, reker, bryggedans og svaberg. Den klassiske sørlending ble fremstilt som en blid sjøulk – akterutseilt etter seilskutetiden, men fornøyd med tingenes tilstand. Nordpå fikk den barske og frodige fiskeren i stadig kamp mot elementene representere landsdelen.

Maleri av skuter på rekke og rad i havn, omringet av fjell, vinterlandskap
Svolvær havn i Nordland, malt av Gunnar Berg (1863–1893), ca. 1890. Berg var selv født i Svolvær og malte mange motiver fra Nord-Norge. Foto: O. Væring Eftf AS

I mellomkrigstiden var disse klisjeene blitt rotfestet. Ikke bare de to «nye» landsdelene, men også kystkulturen kom på denne måten bedre til syne. Samlet sett bidro den regionale bevisstgjøringen til at den nasjonale fortellingen fikk flere kapitler.

Av Dag Hundstad
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 13. jan. 2016 10:15