print logo

Kulturnasjonalisme 1870–1914

Den politiske venstrebevegelsen ble understøttet av en kulturnasjonalistisk ideologi.

Venstrenasjonalismen, som vi finner konturene av fra 1850- og 1860-tallet, brakte kampen for politisk demokratisering og kampen for norsk kultur og språk sammen i en allianse. Bevegelsen bidro til embetsmannsstatens fall i 1884, men i årene som fulgte, fremstod det stadig tydeligere at venstre­nasjonalismen langt fra var enhetlig og gikk i ulike retninger.

Konservativ forskansning

Den tradisjonelle embetsmannseliten hadde forankret sitt lederskap i kraft av å være det Jens Arup Seip har kalt «et dannelsens aristokrati», som etter deres egen oppfatning hadde en naturlig lederrolle i det norske samfunnet. Fra 1860-tallet søkte dessuten embetsmannseliten mot skandinavismen, som nå fikk en konservativ undertone, for der å finne støtte mot den nasjonalt orienterte opposisjonen.

Ettersom presset fra venstrebevegelsen økte, forskanset den tradisjonelle embetsmannseliten seg i elitære og antidemokratiske holdninger frem mot 1884. I årene etter systemskiftet forsøkte Høyre å forene en unionsvennlig politikk med nasjonal selvhevdelse.

Samhold og splid innenfor venstrenasjonalismen

Venstrebevegelsen var en mangfoldig gruppering som eksisterte i spennet mellom bønder og liberale byintellektuelle. På det kulturelle området stod kampen for norskdom og landsmålet sentralt. Norskdom ble et samlebegrep på det meste som hadde med norske kulturuttrykk og nasjonal reisning å gjøre.

Den kulturelle nasjonalismen bidro utvilsomt til å gi venstrenasjonalismen ideologisk og mobiliserende kraft. Dette var også de store folkemøtenes tid, og mektige folketalere som Bjørnstjerne Bjørnson manet til kamp mot embetsmannsstaten. Kjernetroppene i venstrebevegelsen fant man blant lærerne og i folkehøyskolemiljøene. I 1870 talte en av folkehøyskolenes pionerer, Christopher Bruun, i Studentersamfundet om forholdet mellom nasjonen, bonden og religionen. Forelesningene ble senere publisert i boken Folkelige Grundtanker (1878).

Ernst Johan Sars’ Historisk Indledning til Grundloven (1882) ble på mange måter venstrebevegelsens ideologiske kampskrift i tiden frem mot det politiske systemskiftet i 1884. Den lille boka ga et historisk perspektiv på fremveksten av det moderne Norge, og bøndenes betydning som den norske nasjonens kjerne ble fremhevet. Sars stod for en moderat versjon av tokulturlæra, mens radikale norskdomsfolk som Arne Garborg mente man kunne snakke om to nasjoner i Norge. Aktører på den konservative høyresiden avviste tokulturlæra.

Fotografi av Arne og Hulda Garborg sittende foran tømmerstue. Hulda i bunad. Påskrift med hilsen.
Arne og Hulda Garborg på Østerdalstunet på Norsk Folkemuseum. Hulda Garborg arbeidet for folkekulturen og ga blant annet ut boka Norsk Klædebunad i 1903. Arne Garborg kjempet for nynorsk språk og litteratur. Foto: ukjent/Nasjonalbiblioteket

Så lenge fienden fremstod tydelig, kunne radikale og moderate venstre­nasjonalister stå sammen, men etter 1884 kom indre splid i beveg­elsen stadig tydeligere til syne. Den viste seg på det politiske området, men også på det kulturelle.

Venstrebevegelsen og språksaken

Språksaken hadde en sentral stilling i kulturnasjonalismen og var nær knyttet til norskdom og Venstres kulturnasjonalisme. Målrørsla fikk ikke en egen landsorganisasjon før i 1906, men ble likevel båret frem av institusjoner som Vestmannalaget, Det Norske Samlaget (begge stiftet 1868) og avisene Dølen (1858–1870), Fedraheimen (1877–1891) og Den 17de Mai (1894–1935). Ikke minst var det også et nært forhold til partiet Venstre.

Året etter at Venstre kom til makten, gjennomførte partiet det såkalte jamstillingsvedtaket, som i prinsippet sidestilte riksmålet og landsmålet. Målfolket vant også med Venstres støtte flere viktige seiere i årene fremover, men partiet ga aldri den uforbeholdne støtten til landsmålet som målfolket ønsket.

I 1896 ble Noregs Ungdomslag stiftet (lokale og regionale lag hadde kommet før), og organisasjonen ble på mange vis spydspissen i en kultur­nasjonalistisk organisering. Organisasjonen ble kjent for slagordet «Ut or unionane!», altså den kulturelle unionen med Danmark og den politiske med Sverige.

Ungdomslagene drev aktiv stevne- og møtevirksomhet på ulike nivå. Her var det blant annet rom for foredrag, sang og dans. Hulda Garborg var en pådriver i arbeidet for folkedans og folkedrakter, et område der man også søkte inspirasjon utenfor norsk folketradisjon. Målsaken var viktig, særlig for ledelsen i bevegelsen, men mer problematisk nedover i organisasjonen. Den frilynte ungdomsbevegelsen stod i motsetning til et pietistisk religionssyn, men støttet opp om avholdssaken.

Et grunnproblem innenfor venstrebevegelsen var konfliktlinjen mellom by og land, og denne avspeilet seg også i språksaken. Omkring århundreskiftet stilte den gamle venstrehøvdingen Bjørnson seg i spissen for landsmål­motstanden, og høsten 1899 holdt han flere foredrag for riksmålssaken. Ikke lenge etter fikk den språklige reformlinjen Knud Knudsen hadde stått for, et gjennombrudd med 1907-normeringen. Reformen markerte et endelig brudd mellom norsk riksmål (fra 1929 bokmål) og dansk skriftspråk ved at norm­grunnlaget for riksmålet skulle være norsk, «dannet», talespråk. Reformen medførte imidlertid ikke store endringer i praktisk språkbruk.

Fotografi av Bjørnstjerne Bjørnson som taler til en folkemengde: en trapp dekket med norsk flagg fungerer som podium
Språk og politikk hang tett sammen ved århundreskiftet: her taler Bjørnstjerne Bjørnson, forfatter, riksmålsmann og fredsaktivist – blant annet – på et folkemøte på gården Myhre i forbindelse med folkeavstemningen over unionen med Sverige samme dag, 13. august 1905. Foto: Gunvor Skaaren/Aulestad

Lysakerkretsen

Omkring århundreskiftet oppstod en mer elitær form for venstre­nasjonalisme grunnet på en nasjonal samlingsideologi omkring den såkalte Lysakerkretsen. Sentral i kretsen var Fridtjof Nansen, som ved sine polferder var blitt en norsk nasjonalhelt. Han skulle også komme til å spille en rolle i begivenhetene i 1905.

Personene i Lysakerkretsen opererte på et vidt spekter av områder. Historikeren Ernst Sars er allerede nevnt, og flere sentrale kunstnere var med i miljøet. En av dem var Erik Werenskiold, som er kjent for sine illustrasjoner av folkeeventyrene og Snorres kongesagaer. Folke­minne­samleren og språkmannen Molkte Moe var også med i kretsen. I språksaken ønskte han å smelte sammen de to språkformene, og i 1909 lanserte Moe begrepet samnorsk. Moe spilte også en sentral rolle ved opprettelsen av Norsk Folkemuseum.

Av Jens Johan Hyvik
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 12. jan. 2016 16:41