print logo

En selvstendig utenrikspolitikk

Etter oppløsningen av unionen med Sverige måtte Norge utarbeide en egen utenrikspolitikk. Dette var utfor­drende i en internasjonal situasjon som var preget av både globalisering og rivalisering mellom stormaktene.

Da Stortinget rev Norge ut av unionen med Sverige, var konflikten om utenriksstyret utgangspunktet. Etter 1905 fikk den nye norske staten mulighet til å utarbeide sin egen utenrikspolitikk.

Politikerne søkte å forene ideer om fred og nasjonale interesser. Norge var på den ene siden tett integrert i internasjonal økonomi. På den andre siden var Europa politisk preget av militær opprustning og etablering av stormaktsallianser. Målet for Norge ble å delta aktivt i den internasjonale økonomien og fremme internasjonal rett, men holde seg nøytralt hvis det brøt ut krig.

Den første utenriksministeren

Jørgen Løvland ble Norges første utenriksminister. Han var lærer, venstremann og ivrig tilhenger av nynorsk, og ikke uten relevant utenrikspolitisk erfaring.

Siden 1890-årene hadde han og andre stortingsmenn tatt del i oppbyggingen av et internasjonalt samarbeid mellom parlamentarikere som hadde internasjonal fred som politisk hovedmål. Da den første Nobels fredspris ble utdelt i 1901, var Løvland formann for Nobelkomitéen.

«En verdiløs lapp papir»

Siden 1855 hadde Storbritannia og Frankrike garantert den svensk-norske unionens grenser gjennom den såkalte Novembertraktaten. Etter unionsoppløsningen ønsket Løvland og den norske regjeringen en ny traktat bare for Norge. Målet var at alle stormaktene skulle forplikte seg til å anerkjenne og forsvare norsk nøytralitet, uten at Norge samtidig skulle pålegges forpliktelser.

I 1907 ble resultatet Integritetstraktaten, som senere skulle bli kritisk omtalt som «en verdiløs lapp papir». Stormaktene gikk med på traktaten fordi de ikke ønsket at Norge skulle inngå i eventuelle fremtidige konflikter dem imellom. Avtalen var dermed en formalisering av stormaktenes enighet om ikke å gjøre Norge eller Skandinavia til et mulig frontavsnitt. Helt verdiløst var det kanskje ikke.

En nøytral stat

Samtidig med forhandlingene om Integritetstraktaten deltok Norge på en internasjonal fredskonferanse i Haag i Nederland. En tilsvarende konferanse i 1899 hadde blant annet opprettet en internasjonal voldgiftsdomstol. Nå forhandlet langt flere stater om å utvikle internasjonal rett på flere områder.

Avisforside med den norske Haagdelegasjonen, tekst: "Courrier de la Conférence de la paix" Bilder av Joachim Grieg, Francis Hagerup og Christian Lous Lange
Avisforside med den norske delegasjonen til konferansen i Haag i 1907: Joachim Grieg (tidligere stortingsmann, teknisk delegert), Francis Hagerup (ambassadør, professor i juss og tidligere statsminister, hoveddelegat) og Christian Lous Lange (sekretær for Nobelkomiteen, teknisk delegert). Foto: Øyvind Tønnesson

Dagsordenen var inspirert av det internasjonale fredsarbeidet som norske politikere privat hadde vært engasjert i, og den norske delegasjonen fikk beskjed om å fremme voldgift som metode for å løse internasjonale konflikter.

Nøytralitetspolitikk

Haag-konferansen styrket i liten grad små staters sikkerhet. Norge og andre småstater baserte seg derfor på at de skulle kunne holde seg utenfor hvis det ble krig mellom stormaktene. Noen forestilte seg at en slik holdning også kunne fremme internasjonal fred, men nøytralitetspolitikken var primært et redskap for å trygge egen stat.

Fotografi av forsamlingen på den andre fredskonferansen i Haag: stort, avlangt rom
På den andre fredskonferansen i Haag i 1907 deltok tidligere statsminister Francis Hagerup. I lag med andre mindre stater forhindret han stormaktenes ønske om å etablere en permanent internasjonal domstol der dommerne ble valgt av stormaktene selv. Her fra konferansesalen. Foto: AKG-Images/NTB scanpix

Som man skulle erfare da krigen brøt ut, er det en krevende balansegang å opprettholde nøytralitet i krig. Man må vise en troverdig evne til å forsvare eget territorium militært og, avhengig av geografi og økonomiske forhold, balansere mellom stormaktene.

I realiteten baserte norske myndigheter seg før 1914 på at Storbritannia i en eventuell stormaktskonflikt skulle være den makten som sikret Norge.

Første verdenskrig

Da første verdenskrig brøt ut ved månedsskiftet juli–august 1914, avga den norske regjeringen raskt en nøytralitetserklæring og mobiliserte marinen og deler av forsvaret til lands. I løpet av få dager kom den også til enighet med den svenske regjeringen om en felles nøytralitetserklæring.

Mens Norge med sin svært store handelsflåte var særlig avhengig av forholdet til Storbritannia, var Sverige økonomisk knyttet til Tyskland. Felleserklæringen om nøytralitet var et uttrykk for vilje til å samarbeide for å unngå at Skandinavia skulle bli trukket inn i krigen, og dette kan sies å ha fjernet mye av den norsk-svenske spenningen som hadde ligget igjen etter unionsoppløsningen.

I praksis kom imidlertid norsk, svensk og dansk nøytralitet til å få ulik karakter. Den norske avhengigheten av Storbritannia førte til en så pro-britisk politikk under første verdenskrig at Norge senere av historikeren Olav Riste ble beskrevet som «den nøytrale allierte».

Av Øyvind Tønnesson
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 1. des. 2017 11:00