print logo

7. juni-beslutningen

Den 7. juni vedtok et enstemmig norsk storting at unionen mellom Norge og Sverige var oppløst. Norge erklærte seg dermed som en uavhengig stat.

7. juni-beslutningen bygget på sinnrike juridiske resonnementer som har vært omstridt helt siden 1905. I Sverige og det meste av verden for øvrig ble den oppfattet som en revolusjon og en avsettelse av Oscar II.

Både kongen og store deler av det svenske folk følte seg krenket. Ikke på grunn av unionsoppløsningen, men på grunn av måten det skjedde på.

Flyveblad med påskrift: "Revolution i Norge. Konungen anmodas abdikera. En yngre Bernadotte begäres"
Flyveblad fra det svenske Aftonbladet, 7. juni 1905. Foto: Nasjonalbiblioteket/Plakatsamlingen

Oppløst i en bisetning?

Hovedproblemet, sett fra svensk side, var at Norge ensidig erklærte unionen for oppløst i stedet for å finne en løsning i samspill med unionspartneren. Det hjalp heller ikke at Stortinget nøyde seg med å fastslå i forbifarten at unionen allerede var oppløst. Litt upresist har det ofte vært sagt at Stortinget «oppløste unionen i en bisetning» med den følgende formuleringen:

Da statsraadets samtlige medlemmer har nedlagt sine embeder, da Hans Majestæt Kongen har erklæret sig ude af stand til at skaffe landet en ny regjering, og da den konstitutionelle kongemagt saaledes er traadt ud af virksomhed, bemyndiger stortinget medlemmerne af det i dag aftraadte statsraad til indtil videre som Den norske regjering at udøve den kongen tillagte myndighed i overensstemmelse med Norges riges grundlov og gjældende love – med de ændringer, som nødvendiggjøres derved, at foreningen med Sverige under en konge er opløst som følge af, at kongen har ophørt at fungere som norsk konge.

Det rettslige argumentet

Påstanden fra norsk side var at unionen med Sverige var oppløst fordi kongen ikke lenger fungerte som konge. Hverken Høyre eller Venstre ville danne regjering så lenge kongens veto mot konsulatloven sto fast.

Kong Oscar II hadde derfor erklært seg midlertidig ute av stand til å skaffe landet en ny regjering. Da fantes det ikke lenger noen norsk konge som kunne binde Norge til Sverige, påstod nordmennene.

Fotografi av avisside. Tekst på titler: "Extrablad til Aftenposten. Handlingens tid er kommen. Kongemagten erklæret traadt ud af Funktion."
I dette ekstrabladet fra Aftenposten 7. juni 1905 ble dagens begivenheter i Stortinget referert. Både statsminister Michelsen og stortingspresident Berners portrett har fått plass i ekstrabladet. Henstillingen til kong Oscar om å la en av prinsene av huset Bernadotte overta den norske tronen refereres. Dette tilbudet tok noe av brodden av handlingen, som av mange utenfor Norge ble oppfattet som revolusjonær. Foto: Nasjonalbiblioteket, Småtrykks. 324. Norsk politikk 1905

Omdiskutert beslutning

Ledende rettshistorikere mener i dag at det rettslige byggverket bak 7. juni-beslutningen holder. Tidligere har andre, som Frede Castberg, kommet til motsatt konklusjon. Vi kan i hvert fall slå fast at det er snakk om et omdiskutert spørsmål uten enkle svar.

Det er uansett ingen tvil om at Stortingets rettslige argumenter fungerte som et redskap for å gjennomføre unionsoppløsningen. I debatten før 7. juni-beslutningen betonte statsminister Christian Michelsen behovet for å «handle mens modet er rankt og villierne stærke», like mye som behovet for å bringe landet ut av en konstitusjonell krise. «Det historiske øieblik» krevde at Stortinget gikk til et ekstraordinært skritt.

Karikaturtegning: statsminister Michelsen i antikk rustning hugger over knuten, med tekst "Svens-norsk konsulatvæsen", mens andre i rustninger fotograferer begivenheten
Korsaren nr. 24, 15.06.1905. Michelsen hugger over «den nordiske Knude». Foto: Nasjonalbiblioteket 

Tvilende stormakter

7. juni-beslutningens rettslige argumentasjon overbeviste ikke stormaktene umiddelbart. De betraktet ikke unionen som oppløst før Sverige hadde gått med på det. Som unionsavtale måtte Riksakten sies opp også fra svensk side, noe Riksdagen besluttet først etter at Karlstad-avtalen var brakt i havn høsten 1905.

Kong Oscar II frasa seg retten til den norske kronen så sent som 26. oktober. Først da anerkjente stormaktene Norge som en fullt suveren stat og sendte diplomatiske representanter til den norske hovedstaden.

Av Bjørn Arne Steine
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 15. sep. 2016 19:22