print logo

Nordmennene blir norske for alvor

På 1800-tallet ble det for alvor utviklet en norsk nasjonal identitet. Men mange av de nasjonale symbolene ble lånt fra utlandet.

I og med begivenhetene i 1814 fikk nordmennene ikke bare en egen stat som ramme for en norsk identitet, de fikk også en rekke nye felles symboler som fortsatt er helt sentrale i norsk nasjonal identitet:

  • Grunnloven
  • Stortinget
  • et eget flagg
  • 17. mai, som enkelte nordmenn begynte å feire i 1824

Et reelt fellesskap

Utover på 1800-tallet ble det norske samfunnet modernisert og økonomisk integrert. Det ble bygd ut kommunikasjoner: veier, broer, kanaler, jernbaner, telegraf og telefon.

Slik sett var Norge et reelt fellesskap på en helt annen måte i år 1900 enn i år 1800.

Skolen

En allmueskole var blitt innført allerede på 1700-tallet. Men utover på 1800-tallet ble skolesystemet bygd kraftig ut. Dette gjorde at stadig flere nordmenn kunne lese og skrive og oppsøke informasjon.

Skolen var dessuten ikke bare en rammeinstitusjon. Særlig fra annen halvdel av 1800-tallet av ble undervisning og lærebøker preget av nasjonale verdier og nasjonalistiske ideer.

Kulturelt lånegods

Mer allment ble det utviklet en felles norsk nasjonalkultur, skapt og formet særlig fra 1840-årene av. Måten dette skjedde på, går inn i et typisk europeisk mønster.

I stor grad var det tale om å ta utgangspunkt i og samle inn det vi kan kalle kulturelt råmateriale. Den norske eliten fant et slikt råmateriale i bondekulturen, i form av lokale og regionale tradisjoner: eventyr, sagn, folkeviser og folkedans. Mest kjent er Asbjørnsen og Moe, som samlet inn eventyr, sagn og folkeviser.

Maleri av folketog: Askeladden og prinsessen rir i forgrunn, kongen, prest og andre marsjerer bak, felemusikere foran hestene
Postkort, etter maleri av Theodor Kittelsen i 1900: «Så fikk Askeladden prinsessen og det halve kongeriket». Foto: Nasjonalbiblioteket 

Felles kulturgods

I neste omgang ble dette innsamlede råmaterialet bearbeidet og utropt til felles nasjonalt kulturgods. Det var med andre ord tale om kulturelle elementer som slett ikke – i hvert fall ikke nødvendigvis – var felles norske i utgangspunktet. Men disse kulturelementene ble felles norske etter å ha blitt bearbeidet og erklært som felles norske av eliten – og etter å ha blitt akseptert som det.

Hardingfela ble et norsk nasjonalinstrument, selv om den jevne bonde på Romerike eller den jevne fisker i Nordland neppe hadde vært borti en hardingfele før 1850.

Den gamle norske historien

På tilsvarende måte ble det skapt en norsk nasjonalkultur på felt etter felt. Kunstmalere og komponister tok utgangspunkt i bondekulturen, bearbeidet elementer fra den og skapte sine nasjonale kunstverker. Det gjelder malere som Tidemand og Gude, og det gjelder en komponist som Edvard​​ Grieg.

Vi ser det samme med diktere. Bjørnstjerne Bjørnsons bondefortellinger fra 1850- og 1860-årene var spesielt viktige. Hos Bjørnson ser vi også noe annet: Han var opptatt av den gamle norske historien, av vikingtiden, av Norgesveldet og av det rike norrøne kulturgodset med Snorres kongesagaer i spissen. Ikke minst var han opptatt av sammenhengen mellom det gamle Norge og det nye.

Interessen for den gamle norske historien var i det hele tatt et dominerende tema i utviklingen av den norske nasjonale identiteten på 1800-tallet. I spissen gikk akademiske historikere, og de ble fulgt av en stor skare diktere, komponister, kunstmalere, lærere og skribenter.

Stikk som illustrerer drapet på kong Olav, slagscene
Kong Olavs fall, av Halfdan Egedius (1877–1899). Foto: O. Væring Eftf AS 

Skriftspråket som problem

Et viktig tema og et problem for seg var skriftspråket. Etter 1814 var skriftspråket i Norge ganske enkelt dansk. Dette ble følt som et problem av mange, og det ble fremsatt ulike løsninger på problemet.

Den selvlærte filologen Ivar Aasen samlet inn talemålsprøver fra de strøk i norske bygder som etter hans mening var minst påvirket av dansk. Deretter konstruerte han en moderne norsk skriftspråknormal.

Aasens Landsmaal ble i 1885 offisielt likestilt med det som den gang diskré og i mangel av noe bedre ble kalt «det almindelige Bogsprog».

Men Aasens løsning var også kontroversiell. Et alternativ var å fornorske det danske skriftspråket gradvis. I dag sitter vi igjen med to skriftspråk: et minoritetsspråk i form av et modernisert nynorsk og et majoritetsspråk i form av bokmål.

En norsk nasjonal identitet

I 1900 eksisterte det en sterk og utbredt norsk nasjonal bevissthet, fylt med et bredt kulturelt innhold. Det eksisterte også rammer for denne bevisstheten: en velfungerende stat, utbygde kommunikasjoner og et utbygd skolevesen. En nordmann i Østfold hadde en sterk og klar nasjonal bevissthet felles med en nordmann i Troms – Stortinget, Grunnloven, 17. mai, Asbjørnsen og Moes eventyr, Griegs musikk, Bjørnsons bondefortellinger, Snorres kongesagaer.

I det hele tatt må man kunne si at de store linjene i utviklingen av den norske nasjonale identiteten langt på vei ble fullført i løpet av 1800-tallet – selv om det er snakk om en utviklingsprosess som fortsatt pågår.

Av Øystein Sørensen
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 13. mai 2016 15:47