print logo

Nansen på verdensscenen

Fridtjof Nansen ble i 1920-årene et internasjonalt symbol på humanisme og internasjonalisme. Han var i flere sammenhenger representant for norske myndigheter, men fulgte aller mest sin egen overbevisning.

Fridtjof Nansen ble verdensberømt i mellomkrigstiden som talsmann for fred, solidaritet og internasjonalt samarbeid. Han var en av fanebærerne for den borgerlige internasjonalismen som hadde vokst frem fra 1800-tallet, og ble tildelt Nobels fredspris i 1922.

Men Nansen var ingen pasifist. Han fordømte angrepskrig, men aldri rettferdig forsvarskrig. Han forble president i Norges forsvarsforening livet ut.  

Berømt nordmann

Fridtjof Nansen ble tidlig berømt etter oppdagelsesferdene på ski over Grønland i 1888 og over polhavet med Fram i 1893–1896. Berømmelsen gjorde det mulig for ham å delta på høyt nivå i internasjonal politikk og diplomati.

Fotografi av Fridtjof Nansen sittende ved et skrivebord, overrekker et papir til John Lewis Paton
Fridtjof Nansen på besøk hos den internasjonalt orienterte rektoren John Lewis Paton, i hans kontor ved Manchester Grammar School, 1922. Foto: ukjent/Nasjonalbiblioteket, bldsa_6a130

I årene frem mot 1905 deltok Nansen i kampen for full norsk uavhengighet fra Sverige. Deretter tok han på seg flere oppdrag som norsk diplomat. Først som Norges første ambassadør til Storbritannia i årene 1905–1908, deretter som norsk forhandler om forsyninger til Norge fra de allierte under første verdenskrig.

Nansen hadde gode forbindelser til mange ledende internasjonale politikere. Det skyldtes berømmelsen fra arktiske ekspedisjoner og erfaringene som diplomat.

Folkeforbundet

Første verdenskrig gjorde Nansen til politisk aktør på den internasjonale scenen. Inntrykkene fra skyttergravshelvetet fikk ham til å engasjere seg for planen om å opprette Folkeforbundet, en internasjonal organisasjon der alle verdens stater etter planen skulle gå sammen om å løse konflikter med ikkevoldelige midler.

Slik skulle en fredelig verdensorden skapes. USA stemte nei til medlemskap. Sovjetunionen og Tyskland fikk ikke lov å bli medlemmer. Storbritannia og Frankrike bestemte det meste.

Nansen arbeidet hele tiden for tysk og sovjetisk medlemskap i Folkeforbundet, og hadde betydning som uformell diplomat i begge land.

Verdens forente stater

Nansen arbeidet for å styrke Folkeforbundet. Nansen så opprettelsen av Folkeforbundet som en start på et arbeid frem mot en føderasjon av verdens forente stater. I Folkeforbundet engasjerte Nansen seg for nedrustning og voldgift – at konflikter mellom stater skulle løses med megling og dom fremfor våpen.

Selv om både Sovjetunionen og Tyskland kom med på 1920-tallet, kollapset Folkeforbundet i løpet av 1930-tallet og klarte ikke å forhindre utbruddet av andre verdenskrig.

Ikke minst engasjerte Nansen seg for det armenske folket, som hadde vært utsatt for forfølgelser under og etter første verdenskrig. Han fikk posisjon som en slags refser av politisk umoral og feighet i Europa. Nansen engasjerte seg også for europeisk integrasjon og skandinavisk samarbeid.

Fotografi av Armeniakommisjonen, sittende rundt et bord, disktuterer. Portrett av Lenin i bakgrunn
Folkeforbundets Armeniakommisjon i 1925. Fridtjof Nansen sitter ved bordet til høyre, som nummer fire fra fotografen. Kommisjonens sekretær Vidkun Quisling står foran portrettet av Lenin. Foto: Kozak/Nasjonal­biblio­teket, bldsa_k6d001

Nasjonalisme og internasjonalisme

Nansen kombinerte nasjonalisme og internasjonalisme. Han mente at alle verdens nasjoner burde dyrke sine særegenheter. Men alle folkeslag var avhengig av hverandre i en slags verdensorganisme. For hver nasjon som forsvant, ville verdenskulturen bli litt fattigere, mente han.

Nansen var oppdagelsesreisende også i det humanitære arbeidet. Under hungersnøden i Russland reiste han og så tragedien på nært hold. Som folketaler med bilder og film fra katastrofen gjorde han sterkt inntrykk i Vest-Europa og bidro til å samle inn store summer.

Nestekjærlighet er realpolitikk

Nansen vakte oppsikt ved konsekvent å arbeide for å gjøre nestekjærlighet til en viktigere del av politikken. Disse oppsiktsvekkende moderne tankene delte han med blant andre enkelte amerikanske internasjonalister, som Herbert Hoover og Woodrow Wilson.

Han argumenterte for at Vesten hadde interesse av å lindre nød andre steder i verden. Ved å bygge velstand og trygghet kunne man hindre spredning av ustabilitet, vold og uro. Nansens mest berømte politiske utsagn er derfor: «nestekjærlighet er realpolitikk».

Av Carl Emil Vogt
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 22. aug. 2016 17:07