print logo

Å bygge en nasjon og lage en befolkning

Da staten begynte med faste tellinger av menneskene i Norge i 1801, la den også igjen spor som forteller hva den ville med nasjonen.

Folketellingene gir uvurderlig innsikt i samfunnsliv og enkeltskjebner i Norge de siste drøyt 200 årene. Typen opplysninger som er blitt samlet inn, og de ulike måtene myndighetene har presentert dem på, forteller om skiftende forhold mellom staten og samfunnet.

Hvilke sider ved menneskenes liv myndighetene til enhver tid ser behov for systematisk kunnskap om, forteller mye om rekkevidden av og ambisjonene for politisk styring.

Viktig kilde

Folketellingene er tilgjengelige for oss i to former – som utfylte tellingsskjemaer og som trykte tabeller. For norsk historieskriving har begge disse formene vært av stor betydning.

Slektsforskere, lokalhistorikere og demografer har vært opptatt av de opprinnelige skjemaopplysningene, som gjengir tellernes observasjoner i de enkelte husstandene. I nyere tid er dette materialet digitalisert og gjort enkelt tilgjengelig for alle.

Bindene med trykte tabeller utgitt av Statistisk sentralbyrå etter hver telling har vært svært viktige for kunnskapen vi har om sosiale, økonomiske og befolkningsmessige forhold, særlig på 1800-tallet.

Politikk og statistikk

Mellom 1801 og 2001 ble det i Norge med noen unntak holdt folketellinger hvert tiende år. Også før 1801 hadde myndighetene gjennomført opptellinger av landets innbyggere, blant annet for å kartlegge mulighetene for skattlegging og soldatutskriving.

Nytt i 1801 var at alle, også kvinner og barn, ble registrert med navn, bosted, stilling og alder.

Da Statistisk sentralbyrå ble opprettet i 1876, var forberedelsene til og bearbeidingen av folketellingene en hovedbeskjeftigelse. Statistikksystemet var en viktig nasjonal infrastruktur, og folketellingene utgjorde lenge selve ryggraden i den offisielle statistikken.

Bilde av tabell som viser reiseavstander for tellerne for folketellingen i 1875
Folketelling var tidkrevende og besværlig praksis. Tabellen gir en oversikt over kostnader knyttet til innsamlingen av befolkningsopplysningene i 1875. Tellerne i de tre nordligste fylkene har i størst grad vært avhengige av skyss, med hest eller med båt, mens tellerne i Hedmark og i Akershus har gått lengst til fots – hele 1500 mil på Hedmarken, hvorav oppunder 300 på besværlig vei. Dårlige veier var det også i Trøndelag, mens veiene rundt Oslofjorden ser ut til å ha vært de beste. Foto: Statistisk Sentralbyrå

I 2001, ved 200-årsjubileet for 1801-tellingen, ble den siste norske folketellingen gjennomført. Da hadde systemer for løpende registrering av statistiske opplysninger gradvis gjort folketellingene overflødige.

Folketellingen kartlegger nasjonens befolkning og økonomiske ressurser. Det er likevel viktig at tellingen ikke kan sees som en nøytral avbildning av en objektiv virkelighet.

Både spørsmålene som ble stilt, og måten svarene ble organisert på i de trykte tabellene, var bestemt av ideologiske forestillinger, politiske interesser og tekniske og institusjonelle forutsetninger.

Hva man gjør

Folketellingen i 1866 var blant Anders Nicolai Kiærs første oppgaver som nyansatt i det statistiske kontoret. Med Kiær endret tellingssystemet seg radikalt.

Mens man tidligere hadde klassifisert de talte etter sosial rang og status ved siden av kjønn og alder, ble det nå viktigst å skaffe en detaljert oversikt over befolkningens økonomiske aktivitet. Det var ikke lenger nok for staten å vite hvem man var – tellingen skulle også fortelle hva man gjorde.

I den trykte 1866-tellingen ble tabellene organisert etter et konsekvent familieprinsipp. Det var familieoverhodene og deres økonomiske aktivitet som ble kartlagt. Direktør Kiær var ikke fornøyd.

Både tjenerskapets innsats og det omfattende huslige arbeidet som ble utført i private husholdninger, var usynlig i tabellene, en alvorlig feilkilde til nasjonens økonomiske aktivitet, ifølge Kiær.

Radikale endringer ble derfor iverksatt. I tabellene som presenterte økonomisk aktivitet ti år senere, i 1875-tellingen, var alle voksne individer representert med sin egen beskjeftigelse. Dette innebar blant annet at man for første gang opererte med en egen yrkeskategori for «huslig arbeid», som ble den klart mest tallrike gruppen i tellingen.

Fotografi som viser kvinner rundt to bord i rom med bokhyller, i arbeid med folketellingen
Fra folketellingen i 1900. Foto: ukjent/Statistisk Sentralbyrå

Forsørgelse

Folketellingen ga nå, ifølge Kiær, en riktigere framstilling av nasjonens økonomiske aktivitet, et mer tilfredsstillende svar på spørsmålet: Hva gjør de alle sammen?

Direktøren var likevel ikke helt fornøyd. Den gjennomførte ordningen av tellingen etter enkeltpersoner gjorde at statistikken ikke lenger kunne fortelle hvilken betydning de ulike næringene hadde i forhold til hverandre. Hvor mye større var jordbruksbefolkningen enn industriarbeider­befolkningen?

Spørsmålet «Hva gjør de?» trengte et tilleggsspørsmål: «Hva lever de av?»

Hvem forsørger hvem?

I de følgende tellingene ble spørsmålet om hvem som forsørget hvem i en husholdning, besvart på skiftende måter. Grensen mellom arbeid og forsørgelse var ikke helt enkel å gå opp. En særlig problematisk størrelse å plassere var husarbeidet. Var dette arbeid eller ikke? Var de husarbeidende å regne som arbeidende eller forsørgede? Denne diskusjonen fant sted samtidig som husstell fikk en stadig viktigere plass i myndighetenes arbeid for helse, hygiene og kosthold.

Både betalt og ubetalt husarbeid hadde en tvetydig status i folketellingstabellene fram til slutten av mellomkrigstiden, som verken arbeid eller ikke-arbeid. De det gjaldt, ble regnet både som arbeidende individer og som forsørgede familiemedlemmer, noe som gjorde tabellene til dels svært vanskelige å lese.

Av Hege Roll-Hansen
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 12. des. 2016 09:53