print logo

Folkeavstemningen om unionsoppløsning i 1905

99,95 prosent av velgerne stemte for norsk uavhengighet i 1905. Press og påvirkning ble brukt for å få flest mulig til å stemme «riktig».

13. august 1905 ble det for første gang arrangert folkeavstemning i Norden. Da stilte det norske folk – eller i hvert fall den mannlige og dermed stemmeberettigede delen av det – seg bak Stortingets erklæring fra 7. juni om at unionen med Sverige var oppløst.

En kan ha enkelte innvendinger mot gjennomføringen av folkeavstemningen. Likevel var den et tydelig vitnesbyrd om at det norske folket stod samlet bak 7. juni-beslutningen.

Avstemning for galleriet

Få andre land – om noen – delte den norske entusiasmen over den vellykkede aksjonspolitikken i unionssaken. Tvert imot ble hendelsene i Norge jevnt over oppfattet som et revolusjonært opprør under ledelse av en ekstremistisk regjering. Dermed ble den også oppfattet som en trussel mot freden og den internasjonale ordenen.

Det meste som ble gjort i Norge etter 7. juni 1905, hadde derfor til hensikt å berolige verden utenfor. Ikke minst var det viktig å unngå en varig konflikt med Sverige.

Formålet med folkeavstemningen var å vise verden at et samlet folk stod bak regjeringen Michelsen, og at Sverige ville møte samlet motstand ved eventuelle forsøk på å bruke makt mot Norge.

Et enstemmig folk

Regjeringen Michelsen ba folket om støtte og fikk det svaret den forventet og forlangte. Valgdeltagelsen var på over 85 %. 368 208 av de fremmøtte stemte ja til unionsoppløsningen. 184 personer stemte nei. Det tilsvarer en oppslutning om regjeringens linje på 99,95 %. I våre dager ser vi sjelden slike valgresultater andre steder enn i strengt kontrollerte diktaturer.

Fotografi som viser en mann som avlegger stemme, i kontor med norske flagg på veggene, girlander, tekst: "Norge for Nordmænd"
Fra stemmelokalet på Maridalen skole i Oslo, 13. august 1905. Foto: Jesper Jespersen/Oslo Museum/CC BY-SA

Valgresultatet hang først og fremst sammen med stemningen i Norge sommeren 1905 og var utvilsomt uttrykk for folkeviljen. Folkeviljen hadde likevel fått hjelp til å finne styrke.

Massivt press på opinionen

Norske myndigheter tok ingen sjanser på at folket skulle svikte sin oppgave. Regjeringens opprop fra 1. august om folkeavstemningen sluttet med en henstilling om å gjøre den 13. august til en «Fædrelandskjærlighedens Mønstringsdag». I dagene før valget ble befolkningen utsatt for en massiv kampanje gjennom alle tenkelige kanaler: Å unnlate å møte opp og stemme ble fremstilt som noe nær et nasjonalt svik. Å stemme imot unionsoppløsningen ble fremstilt som jevngodt med forræderi.

En samlet presse, både til høyre og til venstre, sluttet opp om regjeringen. Det samme gjorde kirken, organisasjoner og politiske partier.

Valgdagen

Påvirkningskampanjen fortsatte helt inn i valglokalene på valgdagen. Valgene foregikk som regel i kirkene. De var pyntet med flagg og ofte også slagord fra 1814.

Flere steder ble det meldt om opptog, trusler og hærverk rettet mot folk som ble mistenkt for å ha stemt nei. Vi vet også at mange tidligere kjente unionsvenner passet på å vise frem «ja»-stemmeseddelen i valglokalet for å fri seg fra mistanke før de la den i valgurnen.

Fotografi av forsiden til skriftet "Puck": tegningen viser et samlet norsk folk ledet til stemmeurnene, overvåket av Fridtjof Nansen og andre
I Sverige ble det nesten enstemmige resultatet av folkeavstemningen 13. august møtt med en nokså naturlig mistenksomhet. Tegneren i «Puck» så for seg et norsk folk togende frem mot stemmeurnen med synlige stemmesedler, nøye ble overvåket av nasjonens helter med Fridtjof Nansen i spissen. Verdens Gang skal i følge «Puck» ha tatt til orde for at de som ville stemme «nei» måtte skrive sine egne stemmesedler, slik at de bedre kunne huske sitt nasjonale svik resten av livet. Foto: Kungliga biblioteket

Kvinnenes underskriftskampanje

Folkeavstemningen spilte også en rolle i kampen for at norske kvinner skulle få stemmerett. Siden kvinnene ikke fikk lov til å delta i avstemningen om unionsoppløsningen, satte kvinnesaksorganisasjonene i gang en landsomfattende underskriftskampanje. Målet var å protestere mot «mandfolkavstemningen» og å vise norske kvinners nasjonalsinn og ansvarsfølelse.

En uke etter folkeavstemningen leverte kvinnene nesten 280 000 underskrifter som var samlet inn på svært kort tid. Denne underskriftsaksjonen ble et vektig argument i det videre arbeidet for kvinnestemmerett, som ble kronet med seier i 1913.

Av Bjørn Arne Steine
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 28. jan. 2016 13:40