De frivillige organisasjoner var et nytt, stort og viktig fenomen i 1800-tallets Norge. Begrepet organisasjoner omfatter «assosiasjoner», sammenslutninger, foreninger, selskap, lag og klubber.
Hva slags organisasjoner?
Organisasjonsbølgen, i samtiden kalt «Assosiationsaanden», tok til rundt 1840. Foreninger hadde eksistert tidligere, i form av sogneselskap (jordbruksforeninger), leseforeninger og private klubber av sosial og kulturell art.
Etter 1840 vokste antallet foreninger i løpet av et par generasjoner fra noen få til flere tusen. Mange startet som lokale foreninger som etter hvert ble landsomfattende. Ti nasjonale foreninger i 1850 ble til 154 i 1900, de aller fleste med hovedkvarter i hovedstaden. Foreningene var av mange typer:
- Politiske organisasjoner som Thrane-bevegelsen, bondevennforeningene og etter hvert de politiske partiene
- Yrkesorganisasjoner som håndverkerforeninger og yrkesforeninger – fra 1870-årene kom de rene interesseorganisasjonene: fagforeninger, profesjonsforeninger og etter hvert arbeidsgiverorganisasjoner
- Økonomiske organisasjoner som sparebanker, hjelpekasser, produksjonssamvirke (meierier) og forbruksforeninger (samvirke)
- Kultur- og opplysningsforeninger som leseselskaper, Selskabet til Folkeoplysningens Fremme (1851), Den Norske Turistforening (1868) og Fortidsminneforeningen (1844)
- Misjonsforeningene var blant de aller første og hadde først ytremisjon, siden indremisjon, som mål
- Avholds- og måteholdsforeninger var sammen med misjonsforeningene blant de mest tallrike
- Filantropiske foreninger skulle bøte på fattigdom, husnød og umoral
- Sosiale foreninger omfattet rene sosiale klubber
Mange organisasjoner hørte til flere av disse typene og kunne ha både politiske, økonomiske og kulturelle formål.
Hvorfor oppsto organisasjonene?
Alle organisasjonene hadde ett eller flere mål med virksomheten, som å tjene en gruppes interesser (fagforeninger), virke til allmenn samfunnsnytte (kultur og avhold) eller bringe folk sammen i sosialt lag (omtrent alle foreninger). Den norske staten hadde et beskjedent virkefelt og kunne ikke oppfylle alle disse formålene. Mange av foreningene virket også som pressgrupper overfor staten.
De store sosiale endringene på 1800-tallet gjorde samtidig at eldre slekts-, naboskaps- og yrkesbånd ble svekket og måtte erstattes av nye. Organisasjonene ble viktige sosiale arenaer for mange nordmenn. Befolkningens økende lese- og skrivekunnskap bidro også til organisasjonssamfunnets framvekst.
En annen viktig forutsetning var Grunnlovens paragraf om trykkefrihet, som etter hvert ble til både organisasjonsfrihet og allmenn ytringsfrihet, særlig fra midten av århundret.
Hvem var medlemmene?
Medlemmene var en allsidig skare. I den første fasen var embetsmenn ofte både initiativtakere og ledere, men etter hvert stod bønder eller byenes middelklasse, i noen tilfeller også arbeidere, i spissen. Misjonsforeninger, avholdsforeninger, fagforeninger og mange yrkesorganisasjoner var utpreget folkelige, mens kulturen og filantropien ble ivaretatt av mer borgerlige samfunnslag.
Et viktig trekk ved mange foreninger var at kvinnene kom tidlig med, sågar i ledelsen også. Det gjaldt spesielt foreninger som arbeidet med avhold og misjon, men også innen kultur, filantropi og enkelte yrkesforeninger.
Betydningen av organisasjonene
Oppkomsten av de frivillige organisasjonene, «det sivile samfunn», som det senere er blitt kalt, var av vital betydning for utviklingen av det norske samfunnet på 1800-tallet.
Organisasjonene utgjorde et nødvendig mellomledd mellom myndighetene og innbyggerne, hvor folk blant annet fikk organisert sine økonomiske og politiske interesser i en tid med begrenset offentlig ansvar.
Organisasjonene ble også skoler i demokrati. De var som regel bygget over en demokratisk lest, med valg og likhet for medlemmene, og fremmet lese- og skrivetrening. Godt hjulpet av den framvoksende pressen utvidet organisasjonene også den norske offentligheten og ytringsfriheten. I tillegg bidro de landsomfattende organisasjonene til å binde de ulike landsdelene sammen.