print logo

Hva kan smykker fortelle oss om fortidens mennesker?

Smykkers bruk, utforming og funnsammenheng forteller oss mye. Vi kan lære om hvordan fortidens mennesker ønsket å bli oppfattet, om handels- og kontaktnett og hva folk trodde på.

Gravlagt med smykker

Gjennom så å si hele forhistorien var det vanlig å bli gravlagt med smykkene på seg. Det var først og fremst kvinner som bar smykker, men i enkelte perioder brukte også menn smykkeanheng, finger-, arm- og halsringer. Gravskikken viser at smykkene var en så viktig del av hvordan en person ble oppfattet at det var utenkelig å bli gravlagt uten. Smykkene var ikke bare viktige symboler for den dødes sosiale stilling mens hun eller han levde, de var også nødvendige signaler for hvilken posisjon den døde skulle innta i livet etter døden. Det var først ved religionsskiftet og innføringen av kristendommen at det ble slutt på skikken med å gravlegge folk med smykker.

Kvinnegrav med mange gjenstander.
Gravlegging av en kvinne i Krosshaug på Hauge i Klepp i folkevandringstid. Kvinnen ble gravlagt med smykkene sine på seg. Tegning Eva Gjerde. Copyright AmS.

Pynt til praktisk og rituell bruk

Smykker var ikke bare til pynt. De hadde også en praktisk funksjon. I jernalderen ble parspenner gjerne brukt til å holde kjolen på plass ved skuldrene, mens en kraftigere og mer forseggjort spenne kunne feste en kappe eller sjal sammen over skulderen eller foran på brystet. Noen spenner, slik som enkelte relieffspenner fra folkevandringstid, er derimot så store, tunge og upraktiske at folk sannsynligvis ikke brukte de til hverdags. Relieffspenner ble antagelig bare anvendt ved spesielle anledninger, f.eks. ved gilder i hallen, rituelle opptog eller religiøse seremonier.

Rikt dekorert relieffspenne.
Relieffspenne fra 500-tallet fra Sande i Farsund kommune (C55731/1). Spennens lengde og form gjør den upraktisk i daglige gjøremål og antyder at den bare har vært brukt ved spesielle anledninger. Foto: Ellen C. Holte. © KHM.

Tegn på status og rang

Ikke alle hadde råd til å eie smykker, så det å eie et smykke var et tegn på en viss status i seg selv. Jo flere og mer kostbare smykker, desto høyere status. De få som tilhørte samfunnets toppsjikt, slik som jernalderens aristokrati, signaliserte slektens makt gjennom å smykke seg med sjeldne og utsøkte spenner. Spennene var som regel forgylte og rikt dekorerte med dyrestil og innlagte halvedelsteiner og glass.

I vikingtiden bar husfruen en såkalt selekjole som ble festet på brystet med et sett ovalspenner som et tegn på sin verdighet. Ovalspenner ble serieprodusert i byer som Kaupang.

Stor og fargerik ryggknappspenne.
Merovingertidens ryggknappspenner med gullforgylling og innlagte granater var forbeholdt aristokratiet. Ryggknappspennen fra Melhus i Overhalla (T6574) er 24 cm lang, men er likevel ikke den lengste av sin type. Det finnes ryggknappspenner som har en lengde på over 30 cm. Foto: Per E. Fredriksen. © NTNU, Vitenskapsmuseet.

Eksotiske smykker

I noen gravfunn er det funnet smykker som stammer fra områder utenfor Norge. I begynnelsen av vikingtiden ble noen kvinner gravlagt med store ringspenner som stammet fra De britiske øyer, eller med britiske og frankiske beslagdeler til skrin og seletøy som var gjort om til smykker. Å bruke fremmede smykker var en måte å signalisere status. Eksotiske smykker viste at slekten hadde forbindelser utad til fjerntliggende områder. Slike fremmede smykker kunne gjenspeile allianser med mektige slekter andre steder gjennom giftemål eller gavebytte. Alliansene var viktig for å underbygge og sikre familiens posisjon og privilegier.

Gullnål.
Ringspenne fra De britiske øyer funnet i en norsk kvinnegrav fra 900-tallet (C758). Foto: Eirik I. Johnsen. © KHM.

Hjemmeproduserte etterligninger

Noen smykker ble laget lokalt som bevisste etterligninger av fremmede typer. Et eksempel er en type gullbrakteater, dvs. gullanheng fra folkevandringstid, som er etterligninger av romerske mynter og medaljonger med keiserportretter. De norske brakteatene fra begynnelsen av 400-tallet viser avbildning av et mannshode i profil og har i enkelte tilfeller også etterligninger av latinske innskrifter.

Gullsmykke.
Gullbrakteat med etterligning av romersk keiserportrett og latinsk innskrift (T5218). Foto: Per Fredriksen. © NTNU, Vitenskapsmuseet.

 

Et beslag - vi ser både utsiden og innsiden med nålefester
Beslag fra De britiske øyer funnet i en vikingtidsgrav fra Skedsmo i Akershus. Beslaget var antakelig festet til et relikvieskrin, men ble gjort om til en spenne ved å lage nålefester på baksiden (C15811). Foto Adnan Icagic. ©KHM.

Smykker gikk i arv

Mange smykker var gamle og slitte da de havnet i graven med sin siste eier. Noen har blitt reparert. De mest kostbare, forseggjorte og sjeldne smykkene viser tegn på slitasje og langvarig bruk, noe som tyder på at de var spesielt avholdt. En smykketype som var i bruk over lang tid var såkalte ryggknappspenner fra merovingertid. Flere av ryggknappspennene er funnet i langt yngre vikingtidsgraver og var rundt 100 år gamle ved gravleggingen. Det tyder på at de var arvet i flere generasjoner før de endte opp som gravgods. Kanskje var det en endret politisk og sosial virkelighet på slutten av 700- og begynnelsen av 800-tallet som medførte at ryggknappspennene mistet noe av sin betydning og dermed endte opp med den siste eieren i graven.

Slitt ryggknappspenne
Ryggknappspenne fra Ylmheim i Sogn (B12215). Den firkantete platen øverst er slitt langs kantene og har spor etter en reparasjon i bunnen som ble utført i merovingertiden. Foto: Svein Skare. © Universitetsmuseet i Bergen.

Smykker markerer geografisk og etnisk tilhørighet

De geografiske spredningsmønstrene viser at noen smykker ble brukt til å markere tilhørighet til en bestemt stamme, et område eller folk. I folkevandringstid fantes egne regionale smykketyper i ulike områder av dagens Norge. Smykkene var laget av metall og var mer bestandige enn tekstiler som bare unntaksvis er bevart, men det er sannsynlig at områdene også hadde egne regionale klesdrakter i folkevandringstid.

Ovalspenner er funnet i kvinnegraver fra vikingtid over hele Norden, samt på De britiske øyer, Normandie, Russland og Baltikum, dvs. overalt der folk fra Skandinavia reiste og bosatte seg. Spredningen viser at den spesielle kvinnedrakten med selekjoler som var festet med et par ovalspenner på brystet, markerte en skandinavisk tilhørighet i møtet med andre kulturer.

Korsformet spenne
Korsformet spenne fra folkevandringstid av en type som er vanlig i Sogn (B2827). Foto: Ann-Mari Olsen. © Universitetsmuseet i Bergen.

Smykker vitner om vidstrakte handelskontakter

For å sikre tilgangen på edelmetaller og andre råmaterialer til smykkeproduksjon, var det viktig å pleie forbindelser til andre områder. I jernalderen ble smykker ofte laget av omsmeltete metallgjenstander, særlig romerske mynter, men også andre typer importerte metallgjenstander som fat. Glassperler var populære i store deler av jernalderen. Først i vikingtid ser det ut til at perler ble produsert i Norge. Perler av glass, rav og stein ble importert fra Sør-Skandinavia, kontinentet og Midtøsten.

Noen smykkematerialer stammer fra områder enda lenger unna, og vitner om vidstrakte handelsnett. Granater brukt på skandinaviske smykker fra 500- og 600-tallet, har vist seg å stamme fra India eller Sri Lanka. Noen smykker som er funnet i nordnorske kvinnegraver fra 600-tallet er laget av kauriumskjell som antakelig kommer fra Det indiske hav eller Rødehavet.

Gjennom å studere smykker og hvordan de er laget, har vi med andre ord mulighet til å finne ut hvordan fortidens mennesker reiste, og hvem folk her i nord handlet med og var allierte med.

Lys perle med innfelt ansikt
Glassperle med et ansikt funnet i en kvinnegrav fra folkevandringstid på Byrkja i Hjelmeland (S5068). Perlen er trolig laget i Konstantinopel. Foto: Terje Tveit. © AmS.

Smykker til gudene

Ikke alle smykker endte i graven med eieren. Noen ble lagt ut på spesielle steder i naturen som et offer til guder og makter. I yngre bronsealder ofret folk store bronsesmykker med vakker spiraldekorasjon. Mot slutten av folkevandringstid ble det ofret spesielt mange smykker over hele Skandinavia, og de fleste av dem var forgylte eller laget av gull. Gull var et betalingsmiddel og makttegn, men ble også oppfattet som et magisk materiale. Flere av smykkene var dekorert med dyrestil, og det fantes en forestilling om at smykkene fikk overført dyrenes krefter og derfor beskyttet eieren.

Hvorfor det ble ofret så mye akkurat i denne perioden kan vi bare spekulere på, men mye tyder på at en naturkatastrofe hadde ført til ekstra vanskelige tider. Det var kanskje det som gjorde at man trengte hjelp fra overnaturlige makter?

Anheng og ringer i gull
Gullanheng og -ringer fra folkevandringstid funnet på Sletner. Foto: Kirsten Helgeland. © KHM.

 

Av Ingunn Marit Røstad
Publisert 27. nov. 2017 13:58 - Sist endret 4. des. 2017 14:51