Trolig var det først og fremst høvdinger som ble «kristne». De mistet den direkte kontakten med gudene, men så lenge de kunne utpeke sine egne prester og eide kirkene de bygde, beholdt de kontrollen over religionsutøvelsen.
Det var først med opprettelsen av erkesetet i Nidaros i 1152/1153 og Magnus Erlingssons kroning i 1163/1164 at kirken virkelig ble en selvstendig maktfaktor som kom til å omdanne det norske samfunnet. Fra denne tiden stammer den kanskje viktigste kilden til viten om norsk tro i middelalderen: Gammelnorsk homiliebok.
Talte troens sak
Dette er en prekensamling til hjelp for prester som skulle tale troens sak for det norske folk. På den ene siden var målet å få folk til å bli mer kristne. På den annen side måtte den vokte seg for å skremme folk vekk fra troen ved å stille altfor strenge krav.
Homiliebokens overordnede budskap var å få folk til å forstå at de skulle være lydige mot Gud. Det ensidig forpliktende ved gudsforholdet gikk fram av at mennesket ikke kunne stille krav om motytelser fra Gud. Hovmod var «roten til all ulydighet» og årsak til at Adam ikke var lydig mot Guds bud: «Men den nye Adam, og det er Kristus, var lydig mot Gud Fader.»
Menneskene var prisgitt Gud
I rettslige dokumenter fra middelalderen ble det ensidige lydighetskravet overfor Gud gjort til et generelt prinsipp i samfunnet. Paven påpekte overfor islendingene i 1198 at det var Guds vilje at «dei låge skulle syna vyrdnad for dei høge», og at det var «eit fråfall frå Gud å ikkje vilja lyda».
Lydighetskravet var også obligatorisk. Mennesket hadde valget mellom å adlyde enten Gud eller djevelen, men det kunne ikke velge hvorvidt det skulle underordne seg eller ikke. Den som var ulydig mot Gud, hadde forspilt sin mulighet til frelse og var utstøtt fra det kristne samfunnet. Det var umulig å slippe unna Guds åsyn.
En samfunnsrevolusjon
I et brev til islendingene i 1198 presiserte pave Innocens 3. at
vi ber vår hyrding-omsut såleis at vi òg tøyer henne ut til dei som bur langt borte, og som vi femner med kjærleiks armar, nærverande som dei er i ånda endå om dei er fråverande med lekamen.
Menneskene var prisgitt Guds nærvær overalt. Dette var i realiteten en samfunnsrevolusjon – eller i hvert fall et forsøk på det!
Via helgener til Gud
Dette strenge og betingelsesløse kravet om lydighet må ha virket svært fremmed på mennesker som var vant til å ha et personlig og gjensidig forhold både til hverandre og til gudene sine. Hadde kirken bare forfektet et slikt lydighetsideal, er det tvilsomt hvor mye oppslutning den hadde vunnet for sin sak.
Men kirken hadde også en alternativ underordningsmodell som bygde på et hierarki av helgener (med jomfru Maria øverst) som tjente Gud på ulik måte. Med helgenene ble et gjensidig element tilført gudsforholdet, for de var mellommenn som kunne tale folks sak hos Gud. Konsekvensen av dette var åpenbar: «Derfor skal vi ofte påkalle Guds engler om hjelp, for de bærer bønnene våre fram for Gud».
Kurert for sexavhengighet
Troen på helgenenes mirakuløse kraft inngikk i offisiell geistlig doktrine. Erkebiskop Øystein beskrev i Passio Olavi en rekke av Hellig-Olavs mirakler. Moralen i disse fortellingene var at det lønte seg å støtte helgenkongen fullt og helt.
Det fantes knapt den ting mennesker ikke kunne be helgener om hjelp til. En geistlig ble for eksempel kurert for sexavhengighet ved at Hellig-Olav fikk lemmet hans til å løsne og falle av. Så lenge man angret, var det mye en helgen var villig til å se gjennom fingrene med.
Livsforsikring
Kirkens forventninger til menneskene var – sett med moderne øyne – forbløffende lave. Det avgjørende var ikke at synd ikke skulle forekomme, men at folk skulle vende seg til kirken når de hadde syndet.
En vesentlig grunn til at kirkens menn var så rause med å gi tilgivelse, var at mennesker som innrømmet synd, også var villige til å betale bot til kirken for å oppnå sjelefred.
En gave til en helgen var den tids beste livsforsikring. Historikerne har strides om hvorvidt kirken derfor skal anses som en skurk som hadde hjernevasket menneskene, eller om kristendommen spilte en mer oppbyggelig rolle ved å gi mening til livets slit.
Lidelse og lykke
Lidelse i dette livet var en forutsetning for lykke i det neste, slik Kristus hadde vist ved sitt eksempel: «La oss tukte og plage våre legemer for våre synders skyld, så vi kan ligne Herren i hans pinsler». De fattige og avmektige kunne trøste seg med at i himmeriket ble alt snudd opp ned, for der skulle de første bli de siste.
Det er lett å se hvordan en slik tanke kunne gi forhåpninger til folk flest. Men var de falske eller sanne?