print logo

Magnus Lagabøtes landslov

Mellom 1274 og 1276 ble hele Norge, som ett av de første kongerikene i Europa, samlet under én lov. Hvordan så den ut?

For oss moderne mennesker er det en selvfølge at det skal være én lov i landet, slik at om man begår en forbrytelse på Vestlandet skal man få den samme straffen som man ville fått om man utførte den samme forbrytelsen i Trøndelag.

Helt frem til andre halvdel av 1200-tallet var det likevel ikke sånn. I stedet hadde de ulike landsdelene sine egne lover. Men i perioden 1274–1276 fikk kong Magnus Lagabøte vedtatt den nye, riksdekkende Landsloven på alle lagtingene, som var forsamlingene ute i landsdelene med ansvar for de lokale lovene.

Fargefoto av to sider i middelaldermanuskript. Manuskriptet er rikt dekorert med gullmaling og farger.
De to første sidene i Magnus Lagabøtes landslov slik den er opptegnet i håndskriftsamlingen Hardenbergs Codex. Til venstre ser vi kong Magnus som overrekker Landsloven. Hardenbergs Codex ble nedtegnet på 1300-tallet i Bergen. Foto: Det kongelige bibliotek i København

Én lov i ti deler

Landsloven er inndelt i ti hoveddeler, som gjerne kalles bolker. Mange av disse bolkene handler om jord, som var den viktigste typen eiendom i middelalderen. Den lengste bolken i hele loven regulerte hvordan jord skulle leies ut, og det er også en lang bolk om hvordan den skulle arves. I tillegg har loven blant annet bolker om kjøp og salg, om voldelige forbrytelser som drap, og om leidangen som skulle forsvare landet.

Noe man ikke finner i Landsloven er regler for kirken eller det som ble ansett for å ha spesielt å gjøre med kristendommen, som ekteskap og dåp. Kongen hadde nemlig ikke blitt enig med erkebiskopen, lederen for kirken i Norge, om hvem av dem som skulle bestemme over de såkalte kristenrettene.

En egen lov for byene

Samtidig som at Landsloven ble vedtatt av bøndene på tingene, fikk kong Magnus også vedtatt en egen lov som skulle gjelde for alle byene i Norge. I prinsippet gjaldt altså ikke Landsloven i byene, men innholdet i den nye Byloven var likevel nesten helt lik loven som gjaldt ute på landet.

Forskjellen mellom de to var at Byloven naturlig nok ikke vektla jordbruket på samme måte som Landsloven, men heller inneholdt lover og regler som rørte ved aktivitet som foregikk i byen som for eksempel handels- og håndverksvirksomhet. I Byloven finner vi dermed mindre om jord og mer om handelskontrakter, flere regler for de som reiser på lange handelsferder og til og med en del lovbestemmelser som skulle forhindre at byen brant ned!

Fargefoto. Interiør i steinbygning med tretak. det er høyt under taket. vi ser mot enden av rommet som er utstyrt med et langt bord med stoler bak som vender mot rommet, et kongssete.
Gildesalen i Håkonshallen i Bergen. Det er her mye av arbeidet med utformingen av Landsloven skal ha blitt gjort. Foto: Stig Rune Pedersen/CC-BY-SA

Det var ikke bare byene som hadde sine egne regler. Landsloven inneholder som nevnt ikke kristenretter, og det var disse reglene som gjaldt for prestene, munkene og biskopene som var en del av Kirken. Det fantes også en egen lov for hirden, kalt Hirdskråen, som regulerte forholdene innad i kongens følge. Selv om Landsloven gjaldt for det store flertallet av de som bodde i Norge var det altså noen som levde under andre regler.

Mye gammelt, en god del nytt

Mange av de konkrete bestemmelsene i Landsloven kom fra de gamle landskapslovene, særlig fra Gulatingsloven og Frostatingsloven, som gjaldt for henholdsvis Vestlandet og Trøndelag.

Likevel var det en god del som var nytt. For eksempel måtte ikke lenger familien til en drapsmann betale bøter for forbrytelsen han hadde begått, slik det hadde vært i de gamle lovene. Ifølge Landsloven var det forbryteren alene som måtte stå ansvarlig. Hevn ble også for første gang helt forbudt.

I større grad enn tidligere lovsamlinger tilpasset også Landsloven straff til omstendighetene rundt en forbrytelse, slik at for eksempel tyveri skulle straffes mildere dersom det ble begått på grunn av sult enn dersom det ble begått på grunn av grådighet.

Inspirasjonen for disse nye måtene å tenke på kom fra lærd teologi og juss, utviklet ved de nye universitetene i Europa.

Fire hundre års levetid

Da Landsloven ble vedtatt var den en av de første lovsamlingene i Europa som var gjeldende for et helt kongerike. Da den først var vedtatt forble Landsloven gjeldende rett i Norge veldig lenge. I 1604 fikk Norge en ny lov, men dette var mest i navnet, ettersom den nye loven egentlig var en revidert oversettelse av Magnus Lagabøtes lov. Det var først i 1687 at Norge fikk et helt nytt lovverk, Norske Lov, utstedt av kong Christian 5.

Magnus Lagabøtes landslov var altså med på å forme hvordan mennesker levde i Norge i mer enn fire hundre år, og loven har derfor en unik plass i norsk historie.

 

Av Ole-Albert Rønning
Publisert 14. des. 2016 15:00 - Sist endret 9. nov. 2017 11:14