print logo

Politikk og etikk

Finnes det noen universell etisk skala politikk kan måles mot? Går det an å være et godt menneske i politikken?

Vi er så vant til interessekamp at vi sjelden reflekterer over det etiske ved slike konflikter. I middelalderen var folk langt mer opptatt av moral enn i dag.

Kongespeilets naive råd

Mesteparten av Kongespeilet fra midten av 1200-tallet er råd til kongen: En god konge skal ta seg av fattige, enker og foreldreløse. Han skal dømme rettferdig mellom folk, og vite når han skal vise nåde, og når han bør straffe hardt (men rettferdig). Han skal ikke være opptatt av verdslig prakt og ære, men vie sitt liv til Gud, som om han var Gud. Idealet er selvfølgelig uopp­nåelig, men det er like fullt et ideal.

Rådene framstår for en moderne leser som uhyre trettende. I tillegg fram­står formaningene som ufattelig naive. Virkeligheten var jo helt annerledes: Middelalderens konger brukte ikke hele natta på å tenke over hvordan de skulle likne mest mulig på Gud. De favoriserte ikke de fattige, men sine venner. De forfulgte ikke lovbrytere, men sine fiender ut fra høyst personlige motiver.

Kongetyrann

Idealet var der like fullt. Den som fulgte private motiver, hadde gjennom sine gjerninger diskvalifisert seg og blitt en tyrann. Allerede Augustin formu­lerte doktrinen om den rettferdige kongen ved inngangen til middelalderen: Kongen var sendt av Gud som straff fordi menneskene syndet, men kunne også spille en mer oppbyggelig rolle, ved å agere som Guds forlengede arm. I så fall var han «rex iustus», en rettferdig konge. Misbrukte han makten, var han «rex iniustus», som undersåttene hadde rett og plikt til å fri seg fra.

Når en konge ble tyrann, var et brennbart politisk spørsmål i middelalderen. Den tysk-romerske keiseren Henrik 4. ble avsatt av pave Gregor 7. fordi han var en tyrann, og kong Sverre led tilsvarende skjebne, da Innocens 2. løste undersåttene fra lydighetsplikten mot ham i 1198. Kongene var selv­følgelig ikke enige: Sverre lot skrive Norges første politiske pamflett for å forsvare sin sak.

Samfunnslegemet

En ting var de stridende partene likevel enige om: Politikk handlet om moral, og det fantes grenser for hva som var akseptabelt. Sverres våpendragere tegnet betegnende nok opp et bilde av samfunnet som et legeme der alle mennesker var lemmer som spilte en nødvendig rolle for legemets helse.

Dette legemet var nå blitt sykt som følge av geistlighetens utskeielser og maktmisbruk. Politikk handlet her ikke om å finne kompromisser mellom motstridende interesser, men om å sørge for at Guds plan ble fulgt. Uenighet var ikke normalt, det var et tegn på sykdom.

Middelalderens positive menneskesyn

Hva skjedde som gjorde at etikken og moralen forsvant ut av politikken? Et mulig svar som vi kan utelukke, er middelaldersk naivitet: Kongespeilet ble skrevet i en genre som fantes i over tusen år i Europa. Forfatterne var menn med tett forbindelse til storpolitikken og visste like godt som dagens politiske rådgivere at konger ikke ville følge deres råd. Men de anså det likevel som meningsfylt å formulere dem.

Man sier ofte at middelalderen hadde et negativt menneskesyn. Det er sant i den forstand at mennesket var et syndig vesen. Helt siden Adam hadde spist av kunnskapens tre, hadde menneskene syndet. De hadde likevel et håp: De kunne angre. Eksemplet var Kristus, menneskene kunne angre og dermed likne ham. Middelalderen hadde i den forstand et optimistisk menneskesyn. Det var mulig å bli et godt menneske. Nettopp derfor var det gode eksemplet viktig, og derfor måtte kongene vises et speil der de kunne se hvordan de burde handle.

Politikk og etikk skiller lag

Et vannskille kom på 1500-tallet og med Machiavellis bok Fyrsten: Nå veide ikke lenger de offentlige pliktene tyngst, men fyrstens private interesser. Det var dermed ikke sinnelaget til fyrsten, men resultatene av hans han­dlinger, som var det interessante. Tyngdepunktet var flyttet fra pliktetikk til konsekvensetikk. Fyrsten var løsrevet fra det moralske universet alle andre befant seg i.

Også menneskesynet forandret seg. Martin Luther og Jean Calvin hevdet at mennesket ikke bare var iboende syndig, det hadde heller ikke noen mulig­het til å bli frelst ved egne gjerninger. Kun ved Guds nåde kunne men­nesket bli frelst. Tyngdepunktet forskjøv seg fra oppdragelse og personlig foredling til leting etter tegn på Guds nåde.

Av Hans Jacob Orning
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 17. nov. 2017 14:59