print logo

Ut av Danmarks skygge?

Den norske rikssamlingen rundt år 900 skjedde mye fordi de danske kongene var svekket. En liknende svekkelse fra 1035 er trolig den viktigste årsaken til at et norsk rike kunne bli etablert i middelalderen.

Mye taler for at den virkelige riksgrunnleggeren i norsk historie ikke er Harald Hårfagre, men hans navnebror Harald Hardråde. En sak er at Harald Hardråde trolig er stamfar til det norske kongehuset. Det er for øvrig svært usannsynlig at han har noe som helst med de tidligere ynglinge­kongene å gjøre. Snorre Sturlason gjorde ham til Olav Haraldssons stebror, men beretningen er sagnaktig og lite troverdig.

Harald Hardråde – Norges riksgrunnlegger?

Harald Hardråde framstilles i kongesagaene som en uovertruffen militær leder som hadde stor suksess hos de bysantinske keiserne. Det er ingen grunn til tvile på Haralds krigerferdigheter, men en viktigere årsak til hans norske suksess lå i Danmarks svekkelse.

I 1035 døde Knut den mektige, konge over Danmark, Norge og England. Hans sønn Hardeknut inngikk en avtale med Olav Haraldssons sønn, Magnus den gode, om at den som levde lengst, skulle overta den andres rike. Magnus «vant», og den danske Svein Ulvsson avla lensed til ham.

Norske konger var ikke i stand til å opprettholde herredømmet over Danmark. Snart utropte Svein seg til dansk konge, og han fikk fem sønner som fulgte ham på tronen. Harald Hardråde forsøkte seg både i Danmark og i England uten å lykkes. Til gjengjeld klarte han seg bra på hjemmebane. Norge ble ikke truet fra Danmark på over hundre år.

Ny dansk trussel

I 1157 ble Valdemar den store dansk konge. I løpet av kort tid klarte han å samle riket mot trusselen fra keiser Fredrik Barbarossa, og dertil beseire de gjenstridige venderne. Norge var igjen i faresonen, ikke minst fordi det var borgerkrig i landet.

I 1170 ble Erling Skakke presset til å avlegge lensed til danskekongen. Da Erling deserterte, kom Valdemar med en stor flåte til Norge, noe som gjentok seg også senere. De danske toktene mislyktes i å etablere noe direkte dansk styre i Norge (dersom det var målet), men de viste hvor alvorlig trusselen var.

Manuskriptside. Illustrasjon av et kongemord: kongen hugges i hodet med et sverd, til høyre en annen konge som løfter pekefingeren
Midt på 1100-tallet stred kongene Valdemar, Svein og Knut om Danmarks trone. Svein fikk Knut drept under «blodgildet» i Roskilde i 1157. Valdemar klarte å rømme og beseiret senere Svein. Dermed stod han tilbake som enehersker av Danmark og kunne rette oppmerksomheten utad. Illustrasjon fra håndskrift av Den saksiske verdenskrønike fra 1200-tallet. Foto: Wikimedia Commons/CC PDM

«Storhetstid»?

I 1240 klarte kong Håkon Håkonsson å ta livet av Skule Bårdsson, den siste rivalen sin innen­lands. Det dannet opptakten til den norske «storhetstiden», som skulle vare fram til Håkons sønnesønn døde sønneløs i 1319.

I løpet av denne perioden fikk Norge en landslov og ordnede forhold innenlands og ble Europas største rike i utstrekning. «Norgesveldet» omfattet både Island, Grønland, Færøyene, Orknøyene, Hjaltland (Shetland), Sudrøyene (Hebridene) og Man ‒ foruten Jemtland, Bohuslen og store deler av Nordkalotten.

Dansk svekkelse, norsk vekst

Uten å skulle ta glansen fra denne norske gullalderen, må det sies at en helt vesentlig – for ikke å si avgjørende – bakgrunn for den lå i Danmark. I 1241 døde Valdemar Seier. Hans død utløste en indre splittelse som skulle vare helt fram til Valdemar med det talende tilnavnet Atterdag kom på tronen i 1340.

Svekkelsen i det danske riket gjorde det mulig for norske konger å etablere en lederstilling i Skandinavia på slutten av 1200-tallet.

Danmark er gjennom hele middelalderen en viktig del av norsk historie. Vi må bare løfte blikket for å få øye på det.

Av Hans Jacob Orning
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 9. nov. 2017 11:13