print logo

Riddersagaene – middelalderens kiosk­litteratur

Ridderkulturen kom til Norge på 1200-tallet. Men hvem fikk høre om den, hvem likte den, og hvordan reagerte folket på den?

Bøker var sjeldne i middelalderen, og de var svært dyre. Et sikkert tegn på kong Sigurd Jorsalfars galskap var at han kastet en bok i peisen. Ottar Birting så det og kastet seg lynraskt fram og berget boka. For det ble han gjort til lendmann, det høyeste ombudet i hirden.

Bøker var dyre å lage. En bok som den islandske sagasamlingen Flateyjarbok krevde skinn fra 113 kalver (en norsk normalgård hadde rundt ti kyr). Boka skulle også føres i pennen, og da måtte man henvende seg til en «broder» – en kirkens mann.

Fotografi av illustrasjoner i manuskriptside: ridderduell
Den høviske kulturen ble introdusert i Norge, men til hvilken grad? Detalj fra en side i håndskriftet Codex Hardenbergianus, som er fra begynnelsen av 1300-tallet og inneholder blant annet Magnus Lagabøtes landslov. Foto: Det kongelige bibliotek, København

Et omstridt kulturløft

De færreste forbinder norsk middelalder med riddere, jomfruer og høvisk kjærlighet. Men faktum er at vi har bevart langt flere riddersagaer enn kongesagaer fra Norge i middelalderen. De er bare ikke like kjente. Siden de var oversatt, ble de regnet som mindreverdig og uoriginal litteratur. Den islandske litteraturhistorikeren Finnur Jónsson sa det slik: «at den slags overhovedet kunde more, forstås ud fra det kulturstandpunkt, man stod på og det isolerede liv, man førte i det hele».

Riddersagaene ble også beskyldt for å fremme lite «mandige» verdier. For forfatteren Hans E. Kinck stod riddersagaene for et åndelig og moralsk forfall som vitnet om at de norrøne «saltvannsmennesker» med «et ubendig energioverskudd» var blitt infisert av kristendom, svik og bløtaktighet.

Bløtaktige eller ikke: riddersagaer var på moten. Rundt 30 av dem ble oversatt til norrønt på 1200-tallet. Fortellingene om Parceval, Lancelot og de andre ridderne rundt kong Arthurs runde bord ble kjent i Norge.

Den høviske kongen

Men det var først og fremst overklassen som ble introdusert for denne nye strømningen. På midten av 1200-tallet ble Kongespeilet skrevet ned ved kong Håkons hoff. Her ble høviskhet gjort til den sentrale dyd. Høviskhet var å besitte gode manerer og ridderlig følsomhet.

Det var ikke lett å innføre slike verdier i det norske samfunnet. Kongespeilet har mange indirekte hentydninger til at folk flest ikke var særlig opptatt av høviskhet, og kanskje til og med oppfattet det som en tåpelig dyd. Slik bekreftet de i og for seg verkets tese om at høviskhet strålte ut fra kongen og ble svakere jo lenger vekk man kom fra ham.

Spørsmålet om hvor stort gjennomslag denne ideologien fikk, er nærmest umulig å besvare, for vi har ingen kilder som kan fortelle hvordan dette forsøket på å plassere den høviske kongen i samfunnets midte ble oppfattet eller mottatt av vanlige bønder.

Helt ulike genrer

På samme tid som sagaen om Tristan og Isolde ble oversatt til norrønt, på 1220-tallet, ble de store kongesagaene Fagerskinna, Morkinskinna og Heimskringla ført i pennen, de to siste av islendinger. Kongesagaene gir et helt annet bilde enn riddersagaene om kongens karakter. Kongen var den «første blant likemenn», ikke en konge utpekt av Gud høyt hevet over andre. Heimskringlas konge måtte kjempe seg til suksess – ingenting kom gratis.

Følelseslivet i Tristrans saga var også fullstendig fremmed for kongesagaene. Folk hadde ikke noe mindre følelser i kongesagaene – de viste dem bare på helt ulike måter. De kunne være breddfulle av emosjoner, men det var handling som gjaldt.

Kongesagaene og riddersagaene var altså helt ulike genrer. Konge­saga­for­fat­terne ville nok sett med undring, for ikke å si forakt, på de refleksjonene og tvetydighetene Tristram og hans likesinnede lot seg fylle av.

Hvor ble det av kulturkampen?

Vi ser likevel ingen spor etter noen «kulturkamp» på 1220-tallet. Folk kunne ikke inndeles i de som var for og de som var imot utenlandsk innflytelse – ingen «EU-kamp» kommer til syne i kildene. Hvorfor ikke det – når moderne filologer og historikere har havnet i slike posisjoner, noe Hans E. Kinck er et så godt eksempel på?

Én grunn kan være at den høviske ridderkulturen forble et nokså begrenset overklassefenomen som i liten grad nådde fram til «folk flest», i den grad de dannet noen opinion i middelalderen. Men det kan også skyldes at folk ikke så noen stor motsetning mellom «europeiske» og «norrøne» verdier.

«Entreprenører» og «bricoleurer»

I våre dager er vi vant til å skille mellom ulike synspunkter og føye dem inn i mer overordnede ideologier – hele det politiske systemet bygger på menings­brytninger formulert fra ulike ideologiske ståsteder. Middelalder­menneskene var sannsynligvis mer pragmatiske på dette området. De plukket ut det som passet best.

Den kjente antropologen Claude Lévi-Strauss skiller mellom «entre­pre­neurs» og «bricoleurs». Entreprenørene er vi godt kjent med – det er de som for å løse et problem tenker analytisk og finner fram til hva som mangler, og deretter skaffer seg dette. Bricoleuren tar utgangspunkt i det han har for hånden. Det vil si at han ikke har noen abstrakt løsning for øye, men det som til enhver tid er mulig å få til med de hjelpemidlene og ressursene han har disponible.

Kanskje hadde middelaldermenneskene rent ut sagt en mer konkret måte å tenke på enn moderne mennesker?

Av Hans Jacob Orning
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 19. mai 2017 13:04