print logo

Den kristne og høviske kulturen

Etter årtusenskiftet var Norge mye tettere innvevd i europeisk kultur enn tidligere. Skandinavere var ikke lenger hedenske vikinger – de var innbyggere i kristne kongeriker.

Den norrøne kulturen basert på vennskap, gjestebud og ære forsvant ikke, men den ble supplert med det kristne universet. På 1200-tallet kom også den høviske ridderkulturen til Norge.

Å adlyde og tjene Gud

Gammelnorsk homiliebok, en prekensamling fra slutten av 1100-tallet, er en unik kilde til hva slags gjenklang geistlighetens ideer vakte i folket. En hovedsak i homilieboka var menneskets plikt til å adlyde Gud. Plikten var absolutt og ikke gjenstand for forhandlinger eller motkrav. Det eneste man kunne gjøre, var å rette bønner til Gud og håpe at han hørte dem.

De stadige formaningene om lydighet viser ikke bare hvor viktig dette budet var for kirken. De viser også hvor vanskelig det var å gjennomføre et slikt krav. Folk var vant til å ha et gjensidig forhold til gudene, slik de hadde til høvdingene sine.

Det var også mulig å tjene Gud. Igjen var det snakk om en form for under­ordning som ikke var uproblematisk, for det å tjene var tradisjonelt for­bundet med ufrihet. Tjenesten åpnet for et personlig og gjensidig element i gudsforholdet. Jo mer ydmykt og uselvisk man tjente Gud, jo høyere kunne man nå i den neste verden, slik Kristus var det fremste eksemplet på.

Kongen i Guds bilde

I 1163 ble Magnus Erlingsson kronet til konge. Han sverget da å underkaste seg Gud, «for å tjene ham er å herske». Slik ble den kristne tanken om lydighet og tjeneste overført til den verdslige sfæren.

Kongemakten og kirken hadde en sterk felles interesse av å hevde et sam­funns­syn der de to organisasjonene var satt til å lede hvert sitt område – det verdslige og det åndelige.

Til å utføre denne oppgaven hadde de sine komplementære virkemidler – kongen sitt militære maktapparat, kirken sine åndelige straffer, selv om de kunne strides om hvor grensen mellom områdene deres skulle trekkes.

Utsitt av et håndskrift: illustrasjon av to riddere som rir med lanser mot hverandre, duell. Ridderne er fremhevet digitalt
To riddere i duell: Fra håndskriftet Codex Hardenbergianus, som er fra begynnelsen av 1300-tallet. Håndskriftet inneholder blant annet Magnus Lagabøtes landslov. Foto: Det Kongelige Bibliotek i København

Den høviske kulturen

I 1226 tok kong Håkon Håkonsson initiativ til at fortellingen om Tristan og Isolde ble oversatt til norrønt. Dette var startskuddet for en rekke over­set­t­elser av ridderlitteratur til norrønt. Slik fikk det høviske idealet inn­pass i den norske eliten, særlig innenfor kongshirden.

Kongen hadde fra gammelt av omgitt seg med en hird – et krigerfølge. På 1200-tallet hadde hirden vokst i omfang, den talte nå rundt 300 menn. Den hadde også gått over fra å være et væpnet følge til å bli et styringsorgan der de fleste av rikets ledende stormenn deltok.

Midt på 1200-tallet ble Kongespeilet ført i pennen. Dette verket forsøkte å gjøre hirden til et sted der høviske manerer og tjenestevillighet stod i sentrum. Mot slutten av 1200-tallet ble utenlandske titler som ridder og væpner innført ved hirden etter europeisk mønster.

Emneord: kristendom, normer, kongemakt, militærvesen, eliter, media Av Hans Jacob Orning
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 17. nov. 2017 14:58