Olav den hellige er i dag et nasjonalt symbol i Norge som ingen har motforestillinger overfor. Slik har det ikke alltid vært. Da den norske nasjonalfølelsen begynte å blomstre på 1800-tallet, ble norsk natur, de norske bøndene og vikingtiden viktige symboler for vår nasjonale identitet.
Olav den hellige var imidlertid mer problematisk. Han hadde tross alt vært katolikk og attpåtil blitt helgen etter sin død.
I lang tid etter reformasjonen hadde norske prester måttet streve med å utrydde sporene etter den gamle katolske troen. At de ikke lyktes med dette, ser vi spor etter i de mange olavskildene og olavslegendene rundt om i landet. Arne Alsvik har skrevet en interessant masteroppgave om olavsmytens faser i moderne norsk historie, og denne artikkelen bygger på hans arbeid.
Bjørnstjerne Bjørnsons Olav den hellige
Bjørnstjerne Bjørnson (1832–1910) var én av de første som mente man burde se bort fra de religiøse sidene ved Olav den hellige og heller gjøre den gamle kongen til et symbol for nasjonen Norge.
I en berømt tale på Stiklestad i 1882 der han argumenterte for at Norge burde være et selvstendig land og ikke i union med Sverige, trakk han paralleller til Olav den helliges kamp mot sine fiender. Men han kom ikke så langt med å rehabilitere Olav den hellige. Et forsøk på å gjeninnføre olsok ble nedstemt i 1893.
Biskop Berggravs Olav den hellige
En ny etappe i den moderne utviklingen av Olav den hellige som symbol kom da 900-årsjubileet for hans død ble markert i 1930. 42 000 tilskuere var til stede på Stiklestad under markeringen. Nå var ikke Olav den helliges katolske bakgrunn noe problem, men han trengtes heller ikke lenger som nasjonalt symbol.
Mellomkrigstiden var imidlertid preget av store sosiale og politiske motsetninger. I sin minnetale understreket derfor biskop Eivind Berggrav (1884-1959) Olav den helliges allmenne appell som et kristent eksempel og gjorde ham dermed til en samlende skikkelse på tvers av klasse og sosiale ulikheter.
Nasjonal samlings bruk av Olav den hellige
Nazistene i Nasjonal samling forsøkte også å gjøre Olav den hellige til et symbol for sin sak. De henviste stadig til historien for å «bevise» at Nasjonal samlings politiske program var rett og tok i bruk gamle germanske symboler for å understreke at nordmennene hørte til det de kalte «den germanske rase».
Tilsvarende førsøkte de å bruke Olav den helliges kamp for å kristne Norge som en parallell til sitt eget nazistiske prosjekt. Slaget på Stiklestad ble til noe som kunne forklare hvilket slag nazistene sto overfor akkurat nå: «I dag står vi igjen midt i et Stiklestadslag, om det enn har måttet ta en annen form. Igjen avgjøres vår skjebne for tusen år,» skrev pressesjefen i Nasjonal Samling i 1941.
Trøndernes bruk av Heilag-Olav
Etter andre verdenskrig har Olav den hellige igjen fått en renessanse, men nå først og fremst blant trøndere ‒ til tross for at det var de som tok livet av ham. Spelet om Heilag-Olav ble uroppført på Stiklestad i 1954 og er blitt sett av ca. 800 000 mennesker. I spelet medvirker mange hundre lokale aktører som frivillige på og bak scenen hvert år.
Spelet har på mange måter dannet mønster for historiske dramatiseringer rundt omkring i Norge, som det i dag finnes en mengde av.
Spela: middelalderen i dag
Hva slags middelalder er det vi møter gjennom slike spel? Da Stein Winge forsøkte å rokke ved myten om den hellige kongen for noen år siden, vakte det ramaskrik. Rammene for hva man kan tillate seg i et historisk spel, er ikke så vide.
De aller fleste spelene formidler nokså enkle og arketypiske forestillinger om hva middelalderen – og mennesker – er. Men viktigst er det at de ser historien gjennom lokalsamfunnets prisme. Én eller annen gang var Olav den hellige innom vårt sted – muligens, og i hvert fall ifølge Snorre. Fra denne kanskje ikke så veldig viktige hendelsen kan man spinne en historie, en historie som knytter stedet til en større verden, og som trekker linjene fram til vår egen tid.