print logo

Kaos og kjærlighet

Kjærlighetsforhold kunne være sammensatte også i det norrøne Norge, men det førte ikke nødvendigvis til kaotiske tilstander.

Ifølge den danske forskeren Thomas Bredsdorff skapte kjærlighet kaos i det norrøne samfunnet, fordi begjær som gikk på tvers av sosiale konvensjoner, var dømt til å lede ut i trøbbel.

Et eksempel er fra Egil Skallagrimssons saga, der den aldrende Bjørgolv faller for den unge vakre Hilderid. Sønnene deres blir bitre motstandere av hans «ekte» sønner og ender med å volde død og elendighet innad i familien.

«Kristin fór ut av landet med en mann …»

I den norrøne kulturen var ikke kvinners seksualitet omhegnet, heller ikke etter at kristendommen var innført. Kristin, datteren til kong Sigurd Jorsalfare og selveste pantet for at Magnus Erlingsson ble kronet til konge – hans far Erling Skakke hadde ikke en dråpe kongsblod i årene – fant det etter en stund for godt å forlate ektemannen.

Snorre Sturlasons fortelling om dette er slående: Først gjengir han ektemannen Erlings «merittliste»: han fikk to barn med Kristin, og så fire sønner med tre ulike kvinner. Så til Kristin: «Kristin fór ut av landet med en mann som ble kalt Grim Rusle. De fór ut til Miklagard og var en tid og fikk noen barn sammen.» Alt dette mens Magnus Erlingssons tronfølgelov insisterte på at bare ektefødte sønner kunne bli tatt til konge.

Ingrid Ragnvaldsdatter

Kristin blekner likevel sammenliknet med den samtidige dronning Ingrid Ragnvaldsdatter. Hun giftet seg fire ganger, først med en dansk prins, før hun fikk skilsmisse og giftet seg med kong Harald Gille. Harald ble drept – i sin frilles sovekammers – og Ingrid giftet seg med stormannen Ottar Birting. I mellomtiden hadde hun fått en sønn med Ivar Sneis. Da Ottar også møtte en voldelig død, giftet hun seg med stormannen Arne fra Stårheim.

Det er ikke mange moralske pekefingre å oppdage i omtalen av disse to kvinnene, og vi ser heller ikke mye kaos som følge av forholdene.

Den sterkestes rett?

Nå skal det innvendes at denne typen utfoldelse ikke var for alle. Kristin og Ingrid tilhørte samfunnets absolutte toppsjikt. For de som ikke hørte til dette sjiktet, var seksualitet langt tettere knyttet opp mot maktforhold. Sagaene gir mange eksempler på at hærtatte kvinner var fritt vilt i politiske konflikter. Skalden Tjodolv Arnorsson fortalte nokså utilslørt om dette i et kvad under et hevntokt mot danskekongen Svein Estridsson:

Glem ikke karer, å gjeste
jenter som hører til Sveins men
når dere i kamp tre ganger
har gått som seierherrer

Mange har ment at det først var med kristendommen det ble slutt på «den sterkestes rett» i middelalderen. Magnus Erlingsson svor i sin kroningsed i 1163 at han skulle verge enker og fattige ‒ milevis fra tidligere kongers prinsipp om å være sine venners venn, nærmest uansett hva disse foretok seg.

Også sekulært rettsvern

Dette blir likevel å gi kristendommen en for dominerende rolle. Det fantes også andre skranker mot maktmisbruk i middelalderen. Viktig er begrepet helgi, som betyr «hel, ubeskadiget» eller «hellig» og viser til individets rett til en beskyttet sone rundt seg.

Rettslig sett innebar det at det å forulempe et menneske ble straffet strengere jo flere skranker som var blitt overtrådt. Hadde et menneske fortjent til å bli drept, var det greit. Var drapet derimot åpenbart urimelig, var sanksjonene sterke. Ble noen drept eller skadet i sitt eget hjem, i ølhus, kirke eller på tinget var rettsbøtene dobbelt så store.

Menneskerettigheter?

Helgi favnet videre enn det rettslige. Filologen Preben Meulengracht Sørensen mener helgi gjennomsyret samfunnet, fordi det handlet om ære: «Krenkes et menneskes helgi, krenkes også personens ære».

Er helgi en forløper til moderne menneskerettigheter? Kanskje er dette å drive det for vidt – helgi var ikke et universelt prinsipp, som gjaldt for alle overalt, til forskjell fra menneskerettighetene.

Begrepet viser imidlertid at middelalderkulturen hadde et begrep om individets ukrenkelighet. Det er lett å glemme dette i alle eksemplene på overgrep. Men skulle samfunn bedømmes ut fra deres rettsprotokoller, ville få steder virket forlokkende. Viktigere er det å undersøke de mottiltakene en kultur har mot åpenbare maktmisbruk.

Av Hans Jacob Orning
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 17. nov. 2017 14:59