print logo

Hevn: kaoskraft eller etisk forpliktelse?

Hva skjedde med hevnen i middelalderen?

Vanligvis er hevn blitt framstilt som en kaoskraft i norsk historie. Lengst har Arne Odd Johnsen gått. Han mente at den norske statsutviklingen omformet «ættesamfunnets ville, hevnlystne og ukuelige nordmenn til lydige og beskjedne borgere i et sterkt statssamfunn».

En milepæl i denne utviklingen var Magnus Lagabøtes landslov fra 1274, som utstedte forbud mot å ta ættehevn. Fra nå av skulle det bare være lov å hevne seg på gjerningsmannen, ikke på hans frender.

Fra hevn til straff

Hvilke ord ble brukt om kongens straff, som nå skulle erstatte privat hevn? En term er «hegna», som betyr å straffe, men også å verne (fra «inn­hegning»). Trolig er det avledet av herrens plikt til å beskytte sine menn. «Refsa» er en vanligere term, og viser foruten straff til fysisk avstraffelse, tukt. Også denne termen er sannsynligvis avledet fra en privat form for makt: herrens rett til å tukte dem som var avhengige av ham.

Ser vi på de norske kongesagaene, er to ting slående når det gjelder straff: Det første er hvor sjelden disse termene er brukt. Det andre er at de stort sett brukes om kongens refsing av hirden, sitt private følge, når hirdmenn hadde fart for voldsomt fram.

Leter vi etter spor av straff i kongesagaene, er det derimot en annen term vi møter langt oftere: hevn. Hevn viser, til forskjell fra straff, til et likeverdig forhold mellom stridende parter. Den dreier seg om gjengjeldelse, om å nå fram til et forlik begge parter kan leve med. Det er altså ikke snakk om straff og tukt, der en part skal unngjelde og utelukkes eller marginaliseres. Hevnen tar sikte på å gjenopprette æren ved at det tas hensyn til begge parters interesser.

Nedverdigende straff

Den amerikanske historikeren Patrick Geary mener offentlig retts­hånd­hevelse springer ut fra myndigheten en herre hadde til å refse sine livegne, slik vi så i termen refsa. Gradvis ble denne myndigheten utvidet til å gjelde for flere og flere mennesker, og gradvis ble den monopolisert av kongen. Til slutt satt kongen som den eneste rettsinstans i riket.

Med en slik privat og nedverdigende opprinnelse er det kanskje ikke så rart at det tok lang tid før kongemakten vant gjennomslag for sin retts­hånd­hevelse.

Hevn fortsatte

Vi vet i det minste at folk fortsatte å ta hevn i århundrer fram i tid, så kongens forbud ble ikke fullt ut akseptert. Leser vi kongesagaene mothårs, kan vi i virkeligheten se mange indikasjoner på at folk ikke gav slipp på sin rett til selvtekt.

Leser vi enda nøyere, ser vi at selv ikke kongen var hevet over denne selv­hjelpskulturen. Skulle han lykkes, var han nødt til å anerkjenne, og helst appellere til, folks hevntrang.

Kongens refs

Og når det kommer til stykket, var kongen selv heller ikke hevet over denne tankegangen. Kong Håkon Håkonsson kunne ikke som farfaren kong Sverre legitimere sin kamp med ønsket om hevn over motstanderne. Til det var rex iustus-ideologien trengt for dypt ned, i hvert fall i sagaen hans. Men at han fortsatte å ta hevn, er hevet over tvil, han kalte det bare refs i stedet.

Av Hans Jacob Orning
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 9. nov. 2017 11:14