print logo

Gaver og korrupsjon

I Vesten er skillet mellom privatperson og offentlig em­bete resultat av en århundrelang utvikling, der middel­alderen bare utgjør startpunktet.

Forskjellen på å gi en gave og å bestikke noen kan virke enkel. Gaver gir vi til hverandre privat, mens bestikkelser dreier seg om å «gi eller ta imot en utilbørlig fordel i anledning stilling, verv eller oppdrag» (NHOs definisjon).

Men som norske selskaper i utlandet til stadighet får erfare, er det ikke alltid like lett å dra et skille mellom offentlig og privat sfære – ingen samfunn har noensinne klart å gjøre det fullstendig. En prinsipiell forutsetning for å kunne skille mellom privat og offentlig er at en sondrer mellom person og embete.

«Mutegave»

Ordet for bestikkelse – «mute» – dukker opp til diskusjon i norske kilder i 1223. Da ble det innkalt til et stort møte for å drøfte om Håkon Håkonsson eller Skule Bårdsson skulle være konge i Norge. Temmelig snart viste det seg at Håkon hadde de fleste og sterkeste støttespillerne på sin side. De utnyttet overtaket i situasjonen til fulle. Skules støttespillere ble stilt til veggs og anklaget for å ha egget ham til å ta kongsnavn.

En etter en stod de anklagede fram for å forsvare seg. Lagmannen Åmunde Remba nektet ikke for å ha mottatt gaver fra Skule, eller for å ha spist og drukket godt ved hans bord: «Mange fagre gaver har jeg å takke jarlen for, og jeg har blitt godt behandlet hos ham så ofte at jeg ikke kan telle det».

Var ikke dette bestikkelser, sa Håkons menn, for at Åmunde skulle støtte Skule mot rivalen? Nei, svarte Åmunde. Ikke var dette muter. Skule var hans venn, og av venner mottok man gaver. «Men ikke har jeg drukket meg fra vett eller troskap».

Et intrikat skille

Forskjellen på gaver og bestikkelser utgjør i virkeligheten et intrikat skille, især før et moderne skille mellom offentlig og privat sfære var utviklet. Begge deler dreide seg om en overføring. Forskjellen var at en bestikkelse ble gitt for å oppnå en helt spesifikk fordel, gjerne til noen giveren ikke hadde personlig bånd til. Men hvor går egentlig grensen mellom disse fenomenene?

Manuskriptside med illustrasjon som viser en transaksjon mellom to personer, to tilskuere
Denne illustrasjonen i håndskriftet Belgsdalsbók fra lovverket Jónsbók viser en transaksjon, men hva slags? Er det en betaling, en gave eller en «mute» – en bestikkelse? Foto: Árni Magnússon Institute for Icelandic Studies

Vi er så vant til at vennskap er noe privat, at vi tar skillet for gitt. Vennskap er frikoblet fra den offentlige, politiske sfæren. I middelalderen var imidlertid ikke vennskap noe privat, men tvert imot et politisk bånd, som få hadde noe romantisk eller intimt forhold til. Vennskap innledet man for å skaffe seg støtte og hjelp.

Staten og korrupsjon

En viktig praktisk forholdsregel for å unngå korrupsjon er at staten (eller bedriften) kan betale de ansatte anstendig. I mange land er dette en fjern drøm, slik det var i Europa før den industrielle revolusjonen.

I 1524 opprettet kong Frans 1. av Frankrike et eget kontor for salg av embeter. Tiltaket ble en stor suksess. Hver gang staten var i pengetrøbbel solgte kontoret embeter – om lag en fjerdedel av de franske statsinntektene kom fra embetssalg. Disse embetene var ikke primært stillinger for å utøve offentlige funksjoner, men posisjoner som gjorde det mulig for embets­inne­haveren å tjene seg rik og gav dem privilegier, som skattefrihet.

Av Hans Jacob Orning
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 17. nov. 2017 14:57