print logo

En halv-dansk nasjon

Hva var egentlig Norge i 1800?

Også før 1814 fantes det et samfunn der de fleste oppfattet seg som norske, og et geografisk område der disse bodde, som historisk sett het Norge.

Ut over dette var det likevel vanskelig å forklare hva Norge og det norske bestod i. Ordene måtte få et tydeligere innhold: Som begrep hadde Norge overlevd fra middelalderen, men hva var ellers spesielt norsk?

Kobberstikk i farger av seilbåt i fart, med dansk flagg
Nord-norsk jekt med det danske flagget Dannebrog, under seil med tømmer ombord og robåt på slep. På vei fra Senja i Troms til Bergen. Dannebrog var fra 1748 handelsflagget til både Danmark og Norge. Kobberstikk av Johannes Senn, 1812–1815. Det skal være tegnemesteren J.F.L. Dreier (1775–1833) som har laget akvarellene som kobberstikkene er basert på. Foto: Norsk Folkemuseum

Forskjeller mellom dansk og norsk

Forskjellene mellom dansk og norsk gjaldt særlig natur, språk og folkeliv. Alle ville legge merke til at norske landskaper var dramatisk forskjellig fra danske. Alle kunne høre forskjell på norsk og dansk folkespråk. En nordmann i København eller en danske på visitt i norske bygder lot seg fort skille ut.

På den norske landsbygda var det også bevart vaner og tradisjoner som skilte den fra Danmark. Kunnskapen om ulikhetene og bevisstheten om at Norge en gang hadde vært et selvstendig kongerike, stimulerte norsk selvfølelse og identitet på 1700-tallet.

Dansk undertrykkelse

Gjennom dansketiden var Norge likevel blitt så fordansket at man kan snakke om en halvdansk nasjon. Skriftspråket var rent dansk. Høykulturen, med litteratur, teater, kunst og musikk, var hentet fra Danmark, eller via Danmark.

Statsstyre, embetsverk og byråkrati var importert fra Danmark, til dels ved hjelp av danske innvandrere. En luthersk statskirke var innført med dansk tvang. Med moderne begreper kan dette vanskelig kalles annet enn en bred politisk og kulturell koloniseringsprosess.

Kongeriket Norge – en koloni?

Kongeloven i 1665 omtalte Norge som et kongerike. Men det var mest fine ord for å utsmykke en pompøs kongemakt. Norge og dets innbyggere ble styrt som del av en enhetsstat og lå direkte under kongen i København.

Staten ble alltid omtalt som Danmark eller det danske riket. Begrepet Danmark-Norge (med bindestrek), som brukes i dag, er en moderne betegnelse som den gang var ukjent.

Kongemakten som undertrykker

Kongemakten hadde økonomisk, kulturell og militær interesse av å behandle Norge som en provins eller koloni. Enkelte institusjonelle særtrekk fantes, som bygdetingene, Christian Vs Norske Lov og en norsk hær. Men kongen satt i prinsippet med enerådig makt over alt dette.

Noen særordninger ble beholdt fordi Norge lå et stykke unna maktens sentrum. Men tendensen i staten gikk i retning av sentralstyring. Norge var ikke enestående. Liknende koloniseringsprosesser forekom i andre deler av Europa, som i Irland, Skottland og Tsjekkia.

Norge: en nasjonal blanding

Som resultat var det norske samfunnet rundt 1800 blitt en nasjonal blanding. Eliten delte fellestrekk med Danmark gjennom embeter, utdanning og høykultur.

Innenfor embetsstand og borgerklasse var det oppstått så mange familiebånd mellom dansker og nordmenn at det nærmest ble staffasje å erklære seg som «norsk» eller «dansk». Mange var begge deler, og de fortsatte også å være det etter 1814.

Tegning i farger av utkast til norsk flagg: utkastet ble til flagget som det fremstår i dag
Stortingsrepresentant Frederik Meltzers forslag til et norsk flagg i 1821, som ble vedtatt samme år. Opp til 1821 ble Dannebrog, med den norske løven i det øvre hjørnet, brukt som handelsflagg. Foto: Stortinget

Norsk nasjonal identitet

Blant det alminnelige folket var derimot mange eldre norske tradisjoner blitt videreført. Slik oppstod en splittelse i den nasjonale arven som har hatt varige konsekvenser for vår forståelse av det norske.

Mange i Norge følte det ubekvemt å stå i gjeld til «fremmed» innflytelse, og dette ledet frem til 1800-tallets idékamper om dansk og norsk kultur. Likevel viste det seg umulig for det moderne Norge å kvitte seg med alt historisk arvegods fra dansketiden.

Forsoning med dansketiden

Som andre undertrykte folk har også den norske befolkning etter hvert klart å forsone seg med historien fra kolonitiden. Det er minst tre årsaker til dette:

  • For det første tok dansk undertrykking en relativt mild form, primært gjennom politisk og kulturell dominans, ikke krig og vold.
  • For det andre knyttet dansketiden Norge tettere opp til europeisk høykultur, noe hjemlige eliter hadde nytte og glede av.
  • For det tredje skjedde bruddet mellom Danmark og Norge gjennom påtrykk utenfra, ikke gjennom et internt oppgjør mellom herrer og undersåtter.

Alt dette har gjort det lettere å akseptere den danske påvirkningen av Norge.

Kart som viser Danmark-Norge 1751–1826: Minner svært om dagens grenser mot Sverige

Konsekvenser av undertrykkelsen

Dansker og nordmenn skiltes kanskje ikke som de beste venner i 1814. Vi kan heller si at de skiltes som slektninger med familiære bånd til hverandre. Politisk og kulturell krangel fortsatte lenge etterpå.

Men en krig mellom de to nasjonene har siden den gang vært helt utenkelig. Slik sett har både den danske og den norske befolkningen vært heldige i sine oppgjør med fortidens konflikter.

Av Odd Arvid Storsveen
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 9. nov. 2017 11:14