print logo

Ytringsfrihet med begrensninger

Trykkefrihet bør finne sted, het det i Grunnlovens § 100. Paragrafen er blitt vurdert som en av de viktigste i hele Grunnloven.

Frihet til å skrive og publisere hva man ønsker, er vanligvis betraktet som et godt kriterium for et fritt samfunn, i kontrast til sensur og straffetiltak kjent fra både 1700-tallets enevoldsregimer og moderne diktaturer.

Trykkefrihet før 1814?

Trykkefrihet kan da tolkes som avskaffelse av forhåndssensur for trykte skrifter, slik det skjedde i Danmark og Norge i 1770. Men trykte skrifter kunne likevel stoppes. Allerede i 1771 ble det presisert at skrifter av uønsket politisk eller moralsk karakter kunne straffes, og fra 1773 ble denne myndigheten tillagt politiet.

Fra 1790 ble det opp til domstolene å dømme og eventuelt straffe forfattere eller trykkere av slike skrifter. Da dette viste seg å bli problematisk fordi skriftene ofte var anonyme eller tvetydige, kom en ny lov i 1799 som gjeninnførte forhåndskontroll av de fleste trykte skrifter.

Forhåndskontroll fra 1799

Trykkeriene måtte heretter sende inn skriftene til politiet før distribusjon. Fant politiet noe straffbart, skulle salget straks forbys og alle eksemplarer beslaglegges, før saken eventuelt ble rettsforfulgt. En slags «trykkefrihet» fantes altså før 1814, men i praksis bare for skrifter som staten fant ufarlige.

Loven av 1799 konkretiserte hva som var straffbart, og tjente dermed som en advarsel til forfattere og trykkere. Blant annet var det straffbart å forhåne regjeringsformen, kongefamilien og den kristelige religionslæren, å lyve om regjeringen og å fornærme land som Danmark-Norge hadde gode forbindelser med. Straffbart var også ærekrenkelser og sedelighetsbrudd.

Grunnlovens § 100

Lovgivningen satte altså strenge rammer for opinionsytringer frem til 1814, og loven av 1799 ble heller ikke opphevet gjennom Grunnloven. Slik kunne det oppstå konflikt mellom lovene og prinsippet om trykkefrihet i § 100.

Men full trykkefrihet var ikke på flertallets agenda på Eidsvoll. Bare grunnlovsforslagene til Nicolai Wergeland og Adler og Falsen hadde ganske klare formuleringer om slik frihet. Isteden aksepterte Riks­forsamlingen unntak fra trykkefriheten som liknet bestemmelsene fra 1799: oppfordring til ulydighet mot lovene og konstitusjonen, ringeakt for religion og sedelighet og ærekrenkelser. Dette overlevde alle grunnlovsrevisjoner helt frem til 2004.

Trykkefriheten etter 1814

Grunnloven beskyttet trykkefriheten spesielt og presiserte at friheten gjaldt ethvert ugitt «Skrivt, af hvad Indhold det end monne være» som var trykt eller utgitt. Dermed beskyttet den ikke særskilt privat ytringsfrihet. «Frimodige ytringer om statsstyret» var likevel tillatt for enhver. Det kan tolkes vidt, men kan også ses som en avgrensning mot spontane og vulgære uttrykk for misnøye.

Myndighetene hadde dermed bred rettslig mulighet til å gripe inn mot, straffe og forebygge muntlig agitasjon, demonstrasjoner og oppløp. Slik opptreden var ikke beskyttet av Grunnlovens § 100, enten det skjedde privat eller offentlig. I praksis fikk dermed politiet og rettsvesenet bestemme grensene for utfoldelse.

Grunnloven beskyttet heller ikke forfattere eller trykkere som kom i konflikt med 1799-loven. Forhåndsgodkjenning ble ikke lenger praktisert, men flere ble dømt for ærekrenkelser eller forhånelser i 1820- og 1830-årene. Selv om § 100 var en tydelig forbedring fra eneveldets tid, fikk altså ikke Norge umiddelbart en omfattende ytringsfrihet.

Tegnet portrett av Jonas Anton Hielm
Jonas Anton Hielm (1782–1848) var regjeringsadvokat og aktiv skribent tidlig på 1800-tallet. Hans kritiske bemerkninger om Christian Magnus Falsen i det politiske opposisjonsbladet Det norske Nationalblad førte til rettsak, som Hielm tapte. Han fortsatte som politiker og fungerte som stortingsrepresentant for Smaalenenes amt (Østfold) i fire omganger. Portrett av Jonas Anton Hielm utført av Johannes Flintoe. Foto: Norsk portrettarkiv/Riksantikvaren/CC PDM

Ytringsfrihet i 1814 og i dag

Grensene for hva som kunne skrives eller sies fritt, er gradvis blitt endret i Norge. Samtidig er det en illusjon å tro at full ytringsfrihet for den enkelte kan være total og ubegrenset.

Ytringsfriheten vil i praksis være regulert av moralske kontrakter mellom samfunnsmedlemmene. Menneskene i 1814 hadde bare andre ideer om slike kontrakter enn i dagens Norge.

Av Odd Arvid Storsveen
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 24. aug. 2017 16:46