print logo

Mor, far og alle barna

Var barneflokkene store og brudene unge på 1700-tallet? Eller var det tvert imot små barneflokker og godt voksne bruder, nesten som i dag?

Svarene på disse spørsmålene finnes i kirkebøkene, i opplysningene som presten førte inn om dåp, vielser og dødsfall.

Sene bryllup, gravide bruder

Fra kirkebøkene kan vi med sikkerhet si følgende: På 1700-tallet var barneflokkene små. I gjennomsnitt fikk hver kvinne seks barn, men bare halvparten av barna ville vokse opp, for det var stor spedbarnsdødelighet og stor barnedødelighet. En grunn til at kvinnene fikk få barn, var at de giftet seg seint.

Få barn ble født utenfor ekteskap, til gjengjeld var halvparten av brudene gravide – det kan kirkebøkenes innførsler av tidspunkt for vielse og dåp vise. På 1700-tallet ble under fire prosent født utenfor ekteskap. I gjennomsnitt var brudene 26 år. Brudgommene var 28 år.

Sosiale forskjeller

Men gjennomsnittet skjuler sosiale forskjeller: Døtre av gårdbrukere giftet seg tidligere enn husmannsdøtre. En forklaring på den høye giftermålsalderen er at de unge måtte ha et levebrød før det var akseptert at de kunne gifte seg.

I Norge som ellers i Vest-Europa var det begrenset tilgang på gårdsbruk. Det var derfor vanlig at de unge tok tjeneste fra konfirmasjonen fram til de ble gift.

Fotografi av blyanttegning. En skisa av det som ser ut som en ung kvinne som støtter et lite barn. Begge har hodeplass, skaut og kyse, og kjoleaktig bekledning.
Tidlig på 1800-tallet falt dødeligheten i Norge kraftig, samtidig som kvinner fortsatte å føde like mange barn som før. Flere overlevde barneårene og heldige småsøsken fikk vokse opp med storesøstre og storebrødre. Denne skissen, som muligens er av et søskenpar, er tegnet av kunstneren August Cappelen, som levde mellom 1827 og 1852, og som dro på flere studieturer rundt om i Norge. Foto: Dag Andre Ivarsøy/Nasjonalmuseet/CC-BY-NC

1800-tallet: Større barneflokker

På 1800-tallet levde flere barn opp, og barneflokkene ble større. Hvorfor flere barn overlevde spedbarnstiden, er fortsatt en uløst gåte. Det kan skyldes at mødrenes helse ble bedre.

Befolkningen i Norge økte dermed fra 883 000 i 1801 til to millioner i 1890. På landsbygda var det vanskelig å finne levebrød til alle, men nye muligheter åpnet seg. Mange familier flyttet til byene, og mange utvandret til Amerika.

Fargefot av maleri. Vi ser tre barn som slapper av på bakken i et beitelandskap. Det er fint vær. Buskap kan skimtes i bakgrunnen.
Fattigdom på Sørlandet gjorde blant annet at barn ble sendt østover for sesongarbeid, ofte som gjetere, fra våren til sent om høsten. Fenomenet er kjent som «barnevandring» og varte fra ca. 1830 til 1910. Her har kunstneren Erik Werenskiold (1855–1938) malt barn som gjeter ved Tåtøy utenfor Kragerø i 1883. Torbjørn Ougland skriver at barnearbeiderne ofte kunne bli svært dårlig behandlet, men at det og kunne være enkelte gode stunder: «Sola kunne skina og så kunne dei treffa vener heimanfrå som kanskje gjætte i naboskogen.» Foto: Nasjonalmuseet/CC-BY-NC

Økonomi eller umoral?

På 1800-tallet ble flere barn født utenfor ekteskap. Samfunnsforskeren Eilert Sundt (1817–1875) ville finne ut hvorfor. Var det umoral som spredte seg?

På sine reiser rundt om i landet fant Sundt ut at unge mennesker hadde begynt samlivet og planlagt å gifte seg, men fordi det var så vanskelig å få overta en husmannsplass eller en gård, ble mange ekteskap utsatt. Sundt mente derfor at det var økonomiske årsaker, og ikke umoral som kunne forklare de høye tallene på barn født utenfor ekteskap. Dette skrev han om i Om Sædeligheds-Tilstanden i Norge (1857).

Barn utenfor ekteskap: straffbart

Først i 1915 bestemte Stortinget at barn født utenfor ekteskap skulle ha rett til navn og arv etter faren. Omtrent hundre år tidligere, i 1812, hadde kongen opphevet loven som straffet ugifte foreldre med bot og offentlig skrifte i kirken for barn født utenfor ekteskap. Denne loven var fra 1617 og gjaldt både ugifte mødre og fedre. I praksis rammet den likevel særlig mødre. Loven fritok soldater for straffen, de måtte sone en kort straff i det militære.

I 1607 var det fastsatt i kirkeritualet at barn født i ekteskap og barn født utenfor ekteskap ikke skulle døpes sammen. Det måtte skilles mellom ære og vanære, sto det i kirkeritualet. Presten skulle formane den ugifte mora ved døpefonten at hun ikke forsømte barnet, slik «skjøger vanligvis gjorde». På alle måter gjorde samfunnet det vanskelig for «uekte» barn og ugifte mødre.

Oppheving og liberalisering

I andre halvdel av 1700-tallet kom noen reformer med sikte på å trygge barnet: I 1763 ble fedre til barn født utenfor ekteskap pålagt bidragsplikt. Fra 1789 kunne det tas utpanting i farens bo hvis han ikke betalte, men trolig ble dette svært sjelden gjort.

Under Struensee i 1770 ble prestene pålagt ikke å skille mellom barn født i og utenfor ekteskap under selve dåpshandlingen i kirken. Men i kirkebøkene ble det fortsatt ført inn «ekte» og «uekte».

Trolovelse og bryllup

Trolovelse som kirkelig seremoni ble avskaffet i 1799. Trolovelse med vitner og underskrifter hadde vært en like formell avtale som selve vielsen og var tidligere blitt regnet som den egentlige ekteskapsstiftende handlingen. Det forklarer trolig hvorfor så mange startet samlivet før selve bryllupet.

Forut for den formelle trolovelsen hadde paret gjerne utvekslet gaver og avtalt hvordan de skulle finne et levebrød. Det involverte ofte familier på begge sider. Nye familier med mor, far og barn betydde etablering av en ny produksjonsenhet i lokalsamfunnet. Det var viktige begivenheter som ble fulgt nøye.

Av Hilde Sandvik
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 27. okt. 2017 14:05