print logo

Korrupsjon i det norske embetsverket

Korrupsjon gjennomsyret embetsverket i Norge på 1700-tallet. Også etter at Norge ble en selvstendig stat i 1814, var korrupsjon et problem.

En vanlig definisjon av korrupsjon er «misbruk av en offentlig stilling til egen vinning», det vil si at en embetsmann ikke følger lover og normer for sin stilling, men i stedet bruker den til å berike seg.

På begynnelsen av 1700-tallet eksisterte det ikke noen klar definisjon av korrupsjon, og selvberikelse gjennom offentlige stillinger var utbredt. Slik var det i alle europeiske stater, og Danmark-Norge var på ingen måte verst.

En bevissthet om at dette var galt, var likevel i ferd med å vokse fram. Prinsippene for et moderne byråkrati ble litt etter litt innarbeidet i lovverket: tildeling av embeter på grunnlag av utdanning og dyktighet og ikke belønning, skriftlig kontorhold og skille mellom private og offentlige penger.

Kassemangler

Den vanligste formen for korrupsjon var kassemangler. Det var at en embetsmann ikke hadde den pengebeholdningen i kassen sin som han skulle ha ifølge regnskapet.

Embetsmennene var personlig ansvarlige for pengene, men å låne av kassa var egentlig ingen forbrytelse så lenge de kunne gjøre opp for seg. Ofte ble underskuddene oppdaget først når embetsmennene døde.

Økonomisk sammenblanding

Kassemanglene hadde flere årsaker. Den største var trolig en utstrakt sammenblanding av privat og offentlig økonomi blant embetsmenn som samlet inn toll og skatt. Selv om det egentlig var forbudt.

Det var vanlig at de drev med utlån. Kjøpmenn hadde stort behov for kapital og kontanter for å drive virksomheten sin, det fantes ingen bank i Norge. Tallet på andre typer saker, som bestikkelser og underslag, sank derimot gradvis.

Norges største korrupsjonssak

Den største korrupsjonssaken i Norge noensinne var en kassemangel på 1700-tallet. Jacob Juel var da en av landets rikeste menn og drev trelasthandel og skipsrederi. I 1774 ble han utnevnt til kasserer i Zahlkassen, Norges hovedkasse.

Juel brukte kassen til å finansiere egen virksomhet. I 1783 ble dette oppdaget, og snart ble det klart at Juel ikke kunne dekke det som manglet, 556 000 riksdaler. Summen tilsvarte omtrent halvparten av de årlige statsinntektene i Norge eller 10 % av Danmark-Norges. Juel ble arrestert, men greide å rømme til Sverige.

Etter 1814: bedre kontroll

Etter 1814 fortsatte situasjonen mer eller mindre som før. Selv om Norge fikk ny grunnlov, var lovene som regulerte regnskap og forbød bestikkelser og underslag, de samme som før. Det var også embetsmennene.

Antallet korrupsjonssaker fortsatte å være høyt, og økte etter 1814. Grunnloven førte likevel til at Storting kunne utøve bedre kontroll med embetsverket, noe som på lang sikt førte til at det ble mindre korrupsjon. Men det var embetsstanden som nå kontrollerte både Stortinget og Regjeringen.

Maleri av byfogden i Fredrikstad
Byfogd Andreas Heiberg i Fredrikstad tok sitt eget liv i 1815, bare få dager etter at de svenske okkupasjonsstyrkene dro fra byen. Mange forhold tydet på underslag: blant annet kassamangel og uorden i byens finanser samt krav fra kreditorer som gjorde seg gjeldende etter hans død. Foto: Solveig Dahl/Eidsvoll 1814/CC PDM

Krigen fremmet korrupsjon

Hovedårsaken var situasjonen under napoleonskrigene, løsrivelsen fra Danmark og den økonomiske krisen etterpå. Krigskaoset stimulerte korrupsjon. Mange embetsmenn hadde måttet låne fra kassen for å greie seg og var ikke i stand til å erstatte det. Andre klarte ikke å få orden i regnskapene eller manglet kvitteringer. Den største kassemangelen stod riksbankdirektør David Thrane for i 1817 – den var på 100 000 spesidaler.

De som ble tatt for kassemangel, ble likevel straffet mildt. Hvis de klarte å erstatte det de hadde underslått, fikk de beholde embetet, hvis ikke ble de avsatt ‒ men de ble ikke straffet videre.

Av Ola Teige
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 20. okt. 2017 13:44