print logo

Propagandakrigen om Norge i 1814

En propagandakrig om Norge utspilte seg rundt 1814: Svenske myndigheter forsøkte å påvirke nordmennene til fordel for en norsk-svensk union, men argumentene ble imøtegått og latterliggjort både i Danmark og i Norge.

En strøm av svenske propagandaskrifter ble sendt inn over grensen til Norge fra 1812 av. Disse lovet nordmennene gode vilkår i en ny union, og det ble spilt på en økende misnøye i Norge med det eneveldige danske styret. Den svenske kronprins Carl Johan lovet at Norge skulle få egen nasjonalrepresentasjon, til og med egen grunnlov.

Det ble også argumentert med at nordmenn og svensker hørte naturlig sammen, og at den skandinaviske halvøya var en naturlig enhet. Fra dansk og norsk side kom det krasse motsvar for å motvirke det som i 1813 ble kalt «opprørske proklamasjoner som oversvømmer Norge».

Propagandabrev sendt til Norge i 1812
Et av de første propagandaskriftene som ble sendt inn i Norge i 1812 var «Andra Brefvet från en Svensk Riksdagsman till en Norrsk Patriot», funnet blant innkomne brev til Stattholderembetet 1810–1814. Foto: Ruth Hemstad/Riksarkivet/RA/EA-2872

Dansk-norsk motpropaganda

I de danske og norske motskriftene ble de svenske argumentene imøtegått og latterliggjort. De ble avvist som søte løfter som ikke var alvorlig ment. Dette var lokkemidler som skulle få nordmennene til å vende seg mot sine danske brødre, het det.

Både fra norsk og fra dansk side ble det understreket at nordmennene ikke lot seg lure, og at de slett ikke ville bli svenske.

Håndskrifter og trykk

Den svenske propagandaen var utformet både som håndskrevne «brev» rettet til «norske patrioter» og som trykte skrifter i ulike genrer. Det var proklamasjoner fra konge og kronprins, anonyme pamfletter og artikler i tidsskrifter og aviser.

Også sanger og dikt ble tatt i bruk. Et eksempel fra norsk side i 1813 er en parodi på en svensk krigssang:

Ei Sverrig til Grændse skal faa blot et Hav,

Og altid, naar nævnes det Ord «Skandinav»,

Adskilles skal Nordmand og Svenske!

Mange av skriftene ble oversatt og utgitt på flere språk, på engelsk, fransk og tysk. Både Sverige og Danmark-Norge søkte støtte hos stormaktene for sin politikk.

Maktkamp om Norge

Den danske prins og tronfølgeren Christian Frederik ble sendt til Norge som stattholder i mai 1813, som et svar på den svenske politikken og propagandakrigen.

Da den danske kong Frederik 6. i Kieltraktaten 14. januar 1814 avsto sitt gamle foreningsland Norge til kongen av Sverige, hadde Carl Johan tilsynelatende nådd sitt mål om å ta Norge i Danmark, som han selv hadde formulert det. Fortsatt gjenstod, skulle det imidlertid vise seg, å ta Norge i Norge.

Mer propaganda i 1814

Både fra svensk og fra norsk side ble det bedrevet en storstilt propagandaoffensiv våren 1814. Den var dels rettet mot å mobilisere det norske folk, dels skulle den påvirke britisk politikk.

Portrett av Carl Johan på en bokside, engelsk forklarende tekst under
Den svenske kronprins Carl Johan sto for en offensiv propagandavirksomhet, rettet både mot det norske folk og et internasjonalt publikum. Her er han avbildet i en pro-svensk utgivelse i London i 1814: John Philippart, Memoirs and Campaigns of Charles John Prince Royal of Sweden. Eier: Nasjonalbiblioteket

Christian Frederik sendte ut en rekke proklamasjoner. Her avviste han med forakt «søde Ord, og tomme Løfter» fra svensk side og understreket at det norske folk heller ville kjempe og dø enn å bli svenske slaver. Mange taler ble framført i landets kirker og spredt som agitatoriske pamfletter.

Propagandaskrifter viktige for grunnlovsforsamlingen

Fra svensk side var det viktig å få formidlet innholdet i fredstraktaten i Kiel, der den danske kongen løste det norske folk fra sin ed til seg. Gjennom flere proklamasjoner rettet til det norske folk ble det både lokket og truet – med trusler om krig og med løfter om en konstitusjon.

Internasjonalt ble særlig de svenske forfatningsløftene understreket. Disse løftene ble fremmet blant annet i den første svenske offisielle proklamasjonen til det norske folk, 8. februar. De må ha vanskeliggjort Christian Frederiks opprinnelige planer om å ta makten som enevoldskonge. I stedet kalte han inn til en grunnlovgivende forsamling på Eidsvoll.

Ukjent del av historien

Propagandakrigen om Norge rundt 1814 er en ganske ukjent del av den norske 1814-historien. Den sier noe om kampen om det norske folk fra både svensk, dansk og norsk side. Og den forteller om verbale sverdslag i offentligheten og en viss interesse for det norske spørsmålet også internasjonalt.

Fortolkningen av hva slags union som var blitt inngått, fortsatte utover i unionstiden, med nye pamflett- og opinionskriger i flere omganger frem mot 1905.

Av Ruth Hemstad
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 4. okt. 2017 15:08