print logo

Barkebrødstider 1807–1814

Perioden fra 1807 til 1814 var nødstid i store deler av Norge. Den britiske blokaden stanset livsviktig kornimport. Uår og krig med Sverige gjorde situasjonen verre.

Napoleonskrigene rammet Norge hardt. Hungersnøden i Norge i 1808–1809 og spesielt i 1812–1813 var svært sterk, og skapte scener lignende dem vi har sett i deler av den tredje verden i nyere tid. Nøden skyldtes krig, blokade og feilslåtte avlinger.

Matmangelen var størst og dødstallene høyest lengst unna kysten. Spesielt rammet hungersnøden grenseområdene mot Sverige på Østlandet, som i tillegg fikk føle krigene med Sverige sterkest. Kystområdene var ikke så avhengige av korn, siden de også kunne livnære seg av fisk.

I kornavhengige deler av landet spedde mange ut brødet med bark og mose i tider med kornmangel. Det ble kjent som «barkebrødstider». Under blokaden sendte myndighetene rundt personer for å informere om bruk av mose i brøddeigen.

Fotografi av barkebrød i plastpose, ligger over håndskrevet notat, som tilkjennegir brødet å være fra Valle prestegjeld, fra prestens beskrivelse av gjeldet i 1798
Ifølge Henry Notaker er den første omtalen av barkebrød som krisemat i Norge fra 1597: «Gud skall wide, det er icke megit söt at ædde.» Det var heller ikke ansett som særlig sunn mat. Men i likhet med bein, mose og røtter, var det å blande bark i brødet en måte å drøye kosten på under harde tider. Barkebrødet var også et symbol for sult og ble vist frem til autoritetene i nødstider. Denne biten av et barkebrød er lagt ved presten Peder Ludv Lunds beskrivelse av Valle prestegjeld i Setesdal i 1798. Foto: Anne-Lise Reinsfelt/Norsk Folkemuseum/CC BY-SA

Sårbart kosthold før 1814

Kostholdet i Norge før 1814 var i hovedsak basert på korn, særlig ulike typer grøt og brød. Poteten hadde kommet til landet, men var ikke vanlig. Rotfrukter og grønnsaker var sjeldne. Kjøtt var ikke hverdagsmat, men i kystområdene var fisk vanlig kost.

Vitamininnholdet i den kornbaserte maten var begrenset, langt lavere enn i poteter. Dette lave næringsinnholdet minsket motstandsdyktigheten mot sykdommer og førte til lavere levealder.

Kornbasert kosthold gjorde også befolkningen sårbar hvis avlingene sviktet. Dette hendte flere ganger på 1700-tallet, mest alvorlig i 1740–1742. Siden Norge normalt måtte importere en fjerdedel av kornbehovet, ble man også sårbar for svikt i kornimporten.

Korn til Norge

Den britiske blokaden av Norge og andre deler av Europa før 1814 skulle tvinge frem misnøye med de politiske styresmaktene. Britene ville ikke nødvendigvis sulte noen i hjel av ond vilje, men det ble like fullt konsekvensen i Norge. Bare i Madrid i Spania i 1811–1812 opplevde man hungersnød i samme grad under napoleonskrigene.

Norge importerte omtrent tre fjerdedeler av kornet fra Danmark. Etter 1807 ble det forsøkt å trosse blokaden og frakte korn til Norge, men lite nådde frem.

Nordmennene mente danskene ikke gjorde nok eller ikke brydde seg. Det økte den norske misnøyen. I realiteten gjorde danskene hva de kunne, men dårlig organisering og tett blokade gjorde arbeidet vanskelig. Mange dansker følte derfor at de misfornøyde nordmennene var utakknemlige.

Hungersnød og død

Hungersnøden rammet Norge verst i 1808–1809 og 1812–1813. Grusomme scener utspilte seg, spesielt på Østlandet. Utsultede mennesker – ofte hele familier – ble funnet døde både hjemme, langs landeveien og i skogen.

Dødstallene var betraktelig høyere i 1808–1809 enn i 1812–1813 ‒ mellom to og tre ganger høyere enn i vanlige år ‒ selv om matmangelen var større. Det skyldtes trolig færre sykdommer, siden den norske hæren ikke var mobilisert i 1812–1813. Sykdommer spredde seg raskere når mange levde tett på hverandre, som i det militære.

Opptøyer og korngjemming

Vinteren 1812–1813 ble matmangelen noen steder så desperat at sinte bønder marsjerte til byene, hvor de mistenkte at kjøpmenn gjemte unna korn for å drive opp prisene. Det ble opptøyer i Trondheim, Arendal og Kristiansund.

På Toten ble fogden mistenkt for å holde tilbake korn. Konflikten sto imidlertid særlig mellom bønder og kjøpmenn i Norge og bør derfor ikke sees som norsk motstand mot Danmark. Det fantes liten kultur for å kritisere kongen direkte. Til gjengjeld kunne bøndene noen ganger lykkes med å mobilisere sivile eller militære embetsmenn til å tale deres sak.

Kjøpmenn gjemte sjelden unna korn, men det gjorde noen av bøndene selv. I kornrike områder langs Mjøsa gikk noen bønder sammen om å drive opp prisene. Noen ganger solgte de attpåtil korn i Sverige, smuglet ut under nesen på andre, sultne bønder i områdene ved grensen.

Den siste hungersnøden

Årene 1807–1814 var den siste perioden med stor hungersnød i Norge, men minnet om den levde i mange generasjoner etterpå.

Nøden bidro til økende misnøye i Norge med unionen med Danmark og var en medvirkende årsak til selvstendighetspolitikken i 1814.

Av Morten Nordhagen Ottosen
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 15. aug. 2016 14:32