print logo

Informasjonskampen i 1814: konkurrerende kommunikasjonsnettverk

Enevoldsstaten hadde monopol på politisk informasjon. Likevel fantes det uformelle kommunikasjonsnettverk i Norge. Disse fikk direkte politisk betydning i 1814.

1814 er kjent som året da det moderne politiske Norge ble til. Det nye politiske klimaet som oppstod etter den såkalte Kielfreden av 14. januar, preget resten av året. Ønsker om politisk ytring og deltakelse økte i takt med mengden av tilgjengelig informasjon.

Dette skapte uenigheter: Meningsforskjellene skyldtes ofte ulik tilgang på informasjon og fortolkning av den. Kampen om sannheten var et viktig element i året 1814.

Liberale ideer mot propaganda

Selv om nye og mer liberale politiske ideer fikk fotfeste i Norge, preget propaganda og sensur den statlige styringen. Inntil januar 1814 var Norge et enevelde. Da Christian Frederik ble regent i Norge, var han preget av de gamle enevoldsprinsippene. Men han hadde sine meningsmotstandere, slik man kunne se I partidelingen på Eidsvoll.

I det politiske spillet i Norge i 1814 foregikk det en informasjonskamp a) om å skaffe seg siste nytt fra utlandet, og b) om hvilket budskap som skulle formidles til nordmennene. Christian Frederik ville ikke videreformidle all kunnskap om krigen, heller ikke stormaktenes synspunkter på begivenhetene i Norge etter Kieltraktaten.

Statens kommandoregime

Christian Frederik og hans nærmeste krets mottok tidlig politiske nyheter fra utlandet. Så ble ordrer iverksatt og informasjon formidlet videre fra overordnede til lokale embetsmenn, som alle var underlagt troskapsløfte.

Slik preget et statlig kommandoregime innhentingen og spredningen av informasjon, via den offentlige postgangen og budtjenesten.

Kjøpmennenes tillitsregime

Den aristokratiske kjøpmanns- og godseiereliten ‒ grunnstammen i Unionspartiet under riksforsamlingen i 1814 ‒ hadde andre kilder til informasjon, gjennom et omfattende handelsnettverk og forvaltere og agenter i inn- og utland.

Handelsforbindelsene på tvers av Nordsjøen var bygd på diskresjon og tillit og ble benyttet til overføring av politiske nyheter og rykter. Tillitsregimet bygde på de kontraktene en kjøpmann hadde i for eksempel London og Göteborg. Opplysningene nettverket ga, kunne stå i konflikt med budskapet fra Christian Frederiks embetsmenn.

«Skipperrykter»

I en tid med krig  og manglende informasjon var ikke alle opplysninger like korrekte. Usanne rykter ble satt i omløp for å villede, enkeltepisoder løgnaktig forsterket. De fleste bidro til å spre rykter. Skippere ble ansett som upålitelige av embetsstanden, og «skipperrykter» ble derfor et begrep om usikre nyheter utenfra.

Mange usanne rykter var i omløp: I løpet av året 1814 ble det meldt om attentatplaner mot både Frederik VI og Carl Johan, at Christian Frederik var forgiftet, at det var revolusjon i både Christiania og København, at britene hadde erobret Sjælland, og at russerne ville ta Nordland og Finnmark. Ingenting stemte.

Ny politisk kultur

Konkurrerende informasjonsnettverk bidro til bedre beslutningsgrunnlag i de politiske forhandlingene i 1814, men skapte også mistenksomhet og omfattende ryktespredning.

Ryktene som svirret rundt i løpet av året, ga nesten like ofte villedning som veiledning, men bruken av informasjonen og kampen om sannheten bidro til en ny og aktiv politisk kultur i Norge.

Av Bård Frydenlund
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 4. okt. 2017 15:12