print logo

Handelspatrisiatet

Handelspatrisiatet i Christiania var sentralt plassert og ble en maktfaktor med betydning for omveltningene mot 1814.

Flere storkjøpmenn inntok rollen som et aristokrati, et patrisiat, i Norge på begynnelsen av 1800-tallet. De krevde å bli hørt av regjeringen i København.

Næringsgrunnlaget og privilegiene

Handelspatrisiatet i Christiania hadde tjent seg opp betydelige rikdommer på 1600- og 1700-tallet på grunn av et stort behov for norsk plank i London og Amsterdam. Fra 1680-årene ble rettighetene til produksjon og eksport av trelast konsentrert på færre hender: hos dem med kongelig privilegiebrev.

Oppkjøp av krongods og andre eiendommer betydde at verdier ble konsentrert i og rundt de største byene ved kysten. Viktigst for trelasteksporten var Christiania-området, med omfattende plankeproduksjon. Trelasteksporten subsidierte annen norsk industrivirksomhet.

Levevei og luksusforbruk

Uten et bankvesen hadde man ikke like gode investeringsmuligheter i Norge som i andre europeiske områder. Det førte blant annet til et stort luksusforbruk blant patrisierne i Christiania. De fremste investerte i store herregårder, slik som Bernt Anker på Frogner, Peder Anker på Bogstad, John Collett på Ullevold og Haagen Mathiesen på Linderud.

På disse landstedene ble det holdt overdådige fester. Forbruket var spesielt: På Ullevold ble det servert madeira fra en egen fontene, og Bernt Anker sendte linskjortene sine til rens i London. Luksusforbruket markerte sosial og materiell avstand til resten av folket i Christiania og omegn.

Maleri av Ullevål hage, gresk tempel, vandrende overklassepar
Hageselskap på Ullevål. Maleri av Carl Frederik Vogt, 1815. Foto: Oslo Museum/CC BY-SA

Indre maktfaktor og diskré opposisjon

Handelen, inntektene og maktposisjonen lokalt gjorde at handelspatrisiatet kunne utfordre de danskfødte toppembetsmennene i Norge. Bernt Anker ble av svenske agenter karakterisert som en «suveren»: Han var en ledende kulturpersonlighet og lånte attpåtil ut penger til flere embetsmenn. Derfor kunne han tillate seg å irettesette statens utsendte menn, noe som i utgangspunktet ikke var tillatt i et enevelde.

Patrisiatets selvhevdelse gjorde dem også i stand til å kritisere og stille krav til sentralregjeringen i København, ofte videreformidlet av sentrale norske embetsmenn, som Carsten Anker og Christian Colbjørnsen. Da Bernt Anker døde i 1805, overtok andre som politiske kritikere inn mot 1814. Broren Peder, ble svært sentral i «unionspartiet» under riksforsamlingen på Eidsvoll.

Patrisiatets endelikt på 1800-tallet

Den lukrative nøytralitetshandelen utviklet seg i rykk og napp utover 1700-tallet, med en dramatisk stopp høsten 1807. Da kom Danmark-Norge med i napoleonskrigene på fransk side. Det betydde blokade og stopp i handelen med Storbritannia. Det ga uforutsigbarhet og nedgangstider. Kaperfart og lisensfart bøtte på inntektstapet for noen. Men sett under ett medførte perioden fra 1807 penge- og kornmangel og nød.

I tillegg til inntektstap og dårligere omdømme på varer innførte britene en ny og belastende tolltariff i 1812, og kanadisk redwood og baltisk furu tok markedsandeler fra norske tresorter. Det viktigste agenturet i London for norske trelasteksportører, Wollfs & Dorville, gikk dessuten konkurs. Storbranner etter 1814 ga dødsstøtet for flere handelshus på Østlandet.

Embetsslektene overtok

Handelspatrisiatene hadde vært regionale makteliter i Norge på 1700-tallet på grunn av den dansk-norske nøytralitetshandelen.

Da freden tok slutt i 1807, begynte nedgangen. I byer hvor patrisiatets fremste menn hadde styrt uformelt, slik som Bernt Anker i Christiania, tok nå embetsslekter over makthegemoniet.

Av Bård Frydenlund
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 27. sep. 2017 12:37