print logo

Valgsystemet fra 1814

De første valgene i Norge etter 1814 liknet lite på dem vi kjenner i dag. Det var ingen partilister, stemmeavlukker eller hemmelige valg.

Eidsvollsmennene hadde lite erfaring med å velge representanter, og reglene de laget, kunne være uklare. Den nye grunnloven måtte fastlegge ikke bare hvem som skulle få stemme (paragraf 50), og hvor representantene skulle komme fra (paragrafene 57, 58 og 59), men også hvordan det hele skulle gjennomføres (paragraf 55 og 56).

Først i 1828 kom det en valglov som ga nærmere beskrivelser av hvordan valgene skulle gjennomføres. Frem til 1905 var valgsystemet indirekte: velgerne stemte på valgmenn, som deretter møttes og utpekte stortingsrepresentantene. Velgerne kunne dermed ikke direkte påvirke hvem som ble representanter.

Indirekte valg

På landet ble det først avholdt valg i prestegjeldene, de lokale valgdistriktene. Valgmennene måtte deretter reise til et samlingssted I amtet (fylket), hvor de så avholdt et nytt valg på de faktiske representantene.

Byene var egne valgdistrikter. Der var det litt enklere, siden det var mindre reising. Der hadde man to valgomganger, men valget var fortsatt indirekte. Små byer måtte velge representanter sammen med en annen by.

Etter at valgmennene hadde valgt representantene, fikk disse med seg fullmakter de skulle levere når de ankom til Stortinget. Godkjenningen av fullmaktene og representantene var omstendelig, og Stortinget brukte lang tid på dette.

Hvordan velge?

Siden Stortinget bare møttes hvert tredje år, var det heller ikke valg oftere. Valgene skulle avholdes innen utgangen av desember, da Stortinget ble åpnet i februar. Valget fant ikke sted i et lokale hvor man kom innom som det passet: Det ble avholdt et valgmøte hvor alle som skulle stemme, måtte møte opp.

I byene skulle man møtes i rådhuset eller et annet egnet lokale, og valgene ble ledet av magistraten, byens ledende embetsmann. På landet skulle valgmannsvalgene avholdes i prestegjeldets hovedkirke og ledes av sognepresten. Før valgene ble gjennomført, skulle Grunnloven leses opp, for å minne velgerne på hvilket ansvar som hvilte på dem. I kalde desemberkirker kunne dette være en langtekkelig og kjølig affære.

Hemmelige valg?

Stemmegivningen skulle skje etter valgmanntallet. Som regel gikk velgeren frem til presten eller magistraten og avga stemme.

Presten eller magistraten kunne derfor ha god oversikt over hvem som stemte hva. Hemmelige var valgene sjelden, men hemmelige valg var ikke forbudt.

Kamp om stemmesedler

Skrevne stemmesedler var heller ikke forbudt, selv om nok mange embetsmenn syntes det var en uting. Det ble derfor heftig diskutert om stemmesedler skulle være tillatt, og regjeringen forsøkte også å forby det på 1820-tallet.

For politisk uerfarne bønder var skriftlig stemmegivning spesielt avgjørende: Da kunne man på forhånd koordinere og avtale hvem man ville stemme på. Med en skrevet stemmeseddel var det også mindre mulighet for at motet skulle svikte i møte med embetsmennene når man skulle avlegge stemmen.

Bøndene var derfor redde for at et forbud mot skriftlige stemmer ville hindre dem i å bli representert på Stortinget – noe som kanskje også var meningen.

Hvem burde velges?

Det var klare normer for hvilke kvaliteter som ble ansett som nyttige for Stortingets arbeid, og dermed for hvem som burde velges. Mange mente at bare menn med «ordentlig» utdannelse, og dermed bare embetsmenn og de velstående, burde påta seg det viktige vervet som representant, og at «udannede» bønder var lite egnet.

Representantene burde dessuten være uavhengige og kun ha «allmennvellets beste» som ledesnor, ikke personlige «særinteresser». Allmennvellets beste var i stor grad bestemt av den politiske eliten, bøndenes ønsker om lavere skatter var i hvert fall ikke inkludert. Siden representantene skulle være «uavhengige», var det heller ingen politiske partier, selv om vi finner mer løse grupperinger på Stortinget.

Å dele ut ferdige stemmesedler eller på annen måte påvirke velgerne var egentlig ulovlig, selv om det etter hvert ble akseptert. Det ble heller ikke ansett som lovlig å stemme på seg selv. Ble det avslørt, kunne man miste stemmeretten midlertidig.

Av Marthe Hommerstad
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 11. okt. 2017 14:47