Utsendingene på Eidsvoll ga norske mannlige statsborgere som hadde fylt 25 år, stemmerett, men alder var ikke det eneste kravet. Retten var begrenset til visse grupper: Alle statens embetsmenn hadde stemmerett. Dette gjaldt amtmenn, dommere, prester og offiserer, men også universitetsprofessorer og regjeringens statsråder.
På landet hadde alle menn som eide eller leide matrikulerte gårder, og dermed betalte statsskatt, stemmerett. Dette betydde alle selveiende bønder og de som hadde vært leilendinger lenger enn fem år.
I byene var det «kjøpstadborgerne» som hadde stemmerett, altså de som hadde papirer fra myndighetene på byborgerskap og dermed fikk drive ulike typer forretning. Stemmerett hadde også de som eide eiendom eller bygårder av en viss verdi.
Skatt og ed
Fellesnevneren er at de som bidro økonomisk til staten ved å betale statsskatt, også skulle ha rett til å delta politisk gjennom valg og på Stortinget. Det var likevel fortsatt ingen automatikk i at man fikk delta i valgene, selv om man oppfylte kravene I Grunnloven. Man måtte også være innskrevet i et valgmanntall, og det skjedde ikke av seg selv: Først måtte man møte opp på tinget og avlegge ed på Grunnloven.
Statsborgerskap
I 1814 betydde «norske Borgere», altså statsborgere, menn. Kvinner var ikke engang vurdert som potensielle velgere.
Siden Norge frem til 1814 hadde vært en del av det danske statsområdet, var det heller ikke selvsagt hvem som skulle regnes som norske borgere, selv om man regnet de fleste som bodde i Norge, som norske undersåtter.
Dette spørsmålet gjaldt spesielt embetsmennene: Mange av dem var født i Danmark og hadde dansk familie. Dansk-norske embetsmenn som var i Norge i 1814, kunne derfor velge om de ville være norske eller danske. Alle som ville bli embetsmenn i Norge etter 1814, skulle derimot være norske borgere.
Krav til statsborgerskap
For å avgjøre hvem som var norske borgere, satte man opp flere krav. Man måtte ha norske foreldre, men kunne selv være født i utlandet. Man måtte sverge ed på at man ville forsvare Norge, og hvis man flyttet til Norge, måtte man bo her i ti år.
Stortinget hadde også mulighet til å «naturalisere» innvandrere, det vil si vedta å gi dem norsk statsborgerskap.
Lav valgdeltakelse
Det var i utgangspunktet lav oppslutning om valgene etter 1814. Antakelig stemte i snitt bare 40 prosent av dem som hadde muligheten.
Det kom derfor flere forslag om å innføre stemmeplikt og å lette på kravene for stemmeretten. Disse fikk ikke gjennomslag, da man mente at det kunne føre til motstand mot styringsformen og Grunnloven.
Men det var også beleilig for den minste velgergruppen, embetsmennene, at ikke bøndene ble tvunget til å stemme.
Stod utenfor
For å få stemme måtte man være økonomisk uavhengig og mannlig husstandsoverhode. Man fikk altså ikke være forsørget av andre, motta lønn av andre eller motta fattighjelp (sosialhjelp). Kvinner og barn, føderådsmenn, husmenn, vanlige arbeidere, tjenere og fattige kunne derfor ikke stemme. Pensjonerte embetsmenn beholdt imidlertid stemmeretten for resten av livet.
Hvis man var under tiltale fra staten eller konkurs, kunne man ikke stemme. Heller ikke samer fikk stemmerett i første omgang, da de ikke eide jord, men dette ble endret i 1821. Da fikk såkalte «rettighedsmænd», økonomisk uavhengige mannlige samer som betalte personskatt, stemmerett på lik linje med andre stemmerettskvalifiserte. Men først i 1884 kom den første endringen i stemmeretten, hvor alle menn som hadde en viss inntekt og betalte skatt, fikk stemmerett.