print logo

Sosiale ordninger på 1800-tallet: kårfolk, fattige, syke

Kårordningen kan vi kalle pensjonsordningen på landsbygda i Norge på 1800-tallet, og for fattige og syke fantes det sosiale ordninger.

Å ta kår betyr å gi fra seg rettighetene til en gård mot å få bolig, mat, omsorg og pleie til gjengjeld. Det vanligste var at den eldre generasjonen overlot gården til den yngre. Det var til gjensidig nytte: De unge fikk overta en gård – ofte en forutsetning for å kunne ha et levebrød og dermed gifte seg ‒ de gamle fikk omsorg.

Det vanlige var å ta kår i 60-årsalderen. Da var de unge gjerne rundt 30 år og klare til å ta over ansvaret.

Og den som kunne ta kår, var heldig! Husmannsfolk hadde ingen rett til å ta kår på husmannsplassen og overlate plassen til barna sine. Der var det opp til bonden som eide husmannsplassen, å bestemme. For mange husmannsfolk betydde alderdommen derfor elendighet og fattigdom.

Legd for fattige

Legd var det gamle fattigstellet på landsbygda. Det hadde røtter langt tilbake i middelalderen. Det var en ordning for gamle og syke som ikke hadde familie til å ta seg av dem.

Legd betydde at flere gårder var «lagt i legd», det vil si var organisert som en kjede der gamle og syke ble sendt fra gård til gård. Oppholdet på hver gård kunne vare et par uker.

Kårkontrakter

Det er bevarte kårkontrakter som forteller hva den gamle hadde krav på. Noen kårkontrakter var veldig detaljerte og presiserte for eksempel hvor mye tobakk den gamle hadde krav på.

De fleste bevarte kårkontrakter dreide seg om at den gamle skulle få mat, bolig, ved, pleie ved sykdom og en anstendig begravelse. Hvis de gamle ikke var fornøyde med omsorgen de fikk, hendte det at de gikk til sak. I protokollene fra forlikskommisjonene kan vi finne slike saker som forteller om hvordan kårkontraktene hadde fungert i praksis.

Slepekår, føderåd og fletføring

Mange steder ble det bygd egne kårboliger på gården. Da hadde de gamle sitt eget hushold og laget sin egen mat. De kunne fortsatt ha sine egne sauer og kyr i fjøset, og kanskje egne åkrer.

«Slepekår» ble det kalt hvis de gamle tok kår, men fortsatt skulle bidra til arbeidet på gården som før. Andre ord for kår er «føderåd» eller «livøyre». Å «fletføre» seg var langt mer drastisk: Det betydde å umyndiggjøre seg, mot opphold og omsorg.

Kårfolks stilling

Kårfolk var ikke umyndige, de kunne gjøre avtaler og inngå kontrakter. Men en kårmann hadde ikke stemmerett etter 1814-grunnloven. Ifølge § 50 var det bare den som «eier» – i presens – eller leier/bygsler en gård, som hadde stemmerett.

Legdeordningen ble det slutt på i 1900, men kårordningen eksisterer fortsatt den dag i dag, selv om det er langt vanligere bare å overdra gården med skjøte til en ny bruker. I dag har da også gamle gårdbrukere, som alle andre, krav på alderstrygd.

Av Hilde Sandvik
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 16. okt. 2017 15:56