print logo

Menneskeretter i standssamfunnet

Den franske Nasjonalforsamlingen etter revolusjonen i 1789 opphevet privilegiene i standssamfunnet. Allmenne menneskerettigheter skulle nå bli del av det moderne lovverket, også i Norge.

«Menneskene fødes og forblir frie og med like rettigheter. Sosiale forskjeller kan bare begrunnes med den felles nytte». Slik innledes den franske menneskerettighetserklæringen av 1789. Erklæringen var et brudd med det tidligere standssamfunnet.

I lovgivningen som fulgte, ble flere privilegier avskaffet og lover vedtatt med bestemmelser som gjaldt alle. Menneskerettighetene gjaldt politisk frihet, ytringsfrihet, religionsfrihet, eiendomsrett, rettssikkerhet og retten til motstand mot undertrykkelse.

Fransk og amerikansk innflytelse i Danmark-Norge

Den franske menneskerettighetserklæringen av 1789 og den amerikanske uavhengighetserklæringen av 1776 fikk store ringvirkninger. De inspirerte til grunnleggende kritikk av det gamle standssamfunnet og av stater som undertrykket menneskerettigheter. Skriftene fra 1700-tallet ble lest med stor interesse i Danmark-Norge og kom til å prege Grunnloven av 1814.

Tanker om at mennesker er grunnleggende like, kan en finne langt tilbake i religiøse og litterære tekster. Oppfatninger om at det likevel bør gjøres forskjell på folk, er like gamle. På 1700-tallet var det mange som reagerte mot forskjellene i standssamfunnet. De mente at fordi menneskene var grunnleggende like, måtte det finnes menneskerettigheter som gjaldt alle. Grunnlover og lovgivning måtte sikre menneskerettighetene.

Maleri av to steintavler med komplett innskrift av den franske menneske- og borgerrettserklæringen av 1789
Den franske menneske- og borgerrettserklæringen av 1789 slo fast i første artikkel at «alle menn fødes og forblir frie og like i rettigheter. Sosiale forskjeller kan bare grunnes i felles nytte». Samtidig maleri av Jean-Jacques François Le Barbier (1738–1826). Foto: Wikimedia Commons/CC PDM

Holberg og menneskerettighetene

Naturlige og umistelige rettigheter hadde lenge vært et tema i lærde juridiske skrifter, også i det eneveldige Danmark-Norge:

«Jeg er et menneske likeså vel som du ‒ det er det kraftigste bevis man fører mot den som forakter andre», skrev Ludvig Holberg i kapitlet «Om den naturlige likhet imellom alle mennesker» i boka Introduction til Naturens og Folkerettens Kundskab fra 1716.

Holbergs bok var bygd på Samuel Pufendorfs naturrett, De jure Naturae et Gentibus. I sin bok ville Holberg vise at dansk-norsk retten var i overensstemmelse med naturretten.

Naturlig plikter, naturlige rettigheter

I motsetning til menneskerettighetene handlet naturretten mest om plikter. En skulle følge lovene, og lovene skulle være i overensstemmelse med naturretten. Lovene skulle sikre eiendom, alle skulle ha mulighet til å skaffe seg eiendom.

I senere utgaver av Naturens og Folkerettens Kundskab (1728, 1734 og 1741) behandlet Holberg slaveri i dette kapitlet. Ifølge Holberg var slaveri opphevet ved alle kristne lover. At slaveri fortsatt forekom blant kristne i Asia, Afrika og Amerika, viste at kristne bare var kristne på denne siden av ekvatoriallinjen skrev Holberg ironisk.

Ulikheten i privilegiesamfunnet

I et privilegiesamfunn var loven ikke lik for alle. Under det dansk-norske eneveldet ga kongen byene og borgerne privilegier, altså enerett til handel og håndverk, for å verne dem mot konkurranse og styrke deres posisjon. Kongen ga også enkeltpersoner privilegier til å drive trykkerier, aviser og vertshus.

Fram til eneveldet ble innført i 1660/1661, hadde adelen hatt politiske privilegier og enerett til gods. Eneveldet opphevet den gamle adelens eksklusive godseierrettigheter og åpnet adgang for alle borgere til å bli godseiere. Dette var bakgrunnen for eneveldets påstand om likebehandling: Byrd var ikke til hinder for å erverve gods eller borgerskap.

Adelens privilegier innen rettsvesenet ble også avskaffet. I den moderne Danske og Norske Lov fra 1683/1687 var det slutt på graderte straffer etter rang. Denne formelle likheten var på ingen måte tenkt å føre til sosial likhet.

Menneskerettigheter i 1814-grunnloven

Grunnloven av 1814 hadde en kort rettighetskatalog. § 100 slo fast ytringsfrihet, §§ 95–99 og 102 rettssikkerhet, § 101 næringsfrihet. Religionsfrihet ble ikke nevnt. Tvert imot var det tatt inn forbud mot jøder, munkeordener og jesuitter i § 2.

Rettighetskatalogen var forsiktig utformet. Ytringsfriheten i § 100 hadde en rekke forbehold om hva som ikke burde krenkes. § 101 tok høyde for at eksisterende rettigheter var en slags eiendom som ikke burde krenkes. Derfor gjaldt § 101 nye innskrenkninger av næringsfriheten: «Nye og bestandige innskrenkninger av næringsfriheten bør ikke tilstedes noen for fremtiden».

Privilegier opprettholdt

Byprivilegier og laugsprivilegier ble dermed ikke avskaffet i Norge i 1814. Gullsmeder, skreddere, skomakere, smeder hadde fortsatt enerett på sitt fag og var beskyttet mot konkurranse. Men det skulle ikke opprettes nye laug eller byprivilegier.

Det betydde at når skredderlaugets damesøm var utkonkurrert av den enkle empiremoten som alle kunne sy, eller når bakerlauget var opphevet fordi de ikke hadde klart å levere brød i nødsårene rundt 1795, så skulle det ikke opprettes nye laug.

Ny lov i tråd med menneskerettighetene

At rettighetskatalogen i Grunnloven er kort, skyldes blant annet at det var dårlig tid på Eidsvoll. Men rettighetskatalogen ble innledet med § 94 som slo fast at til neste storting skulle det utarbeides en ny sivillov og kriminallov.

Ansvaret for dette hadde Riksforsamlingen overdratt til lovkomiteen. Det var lovkomiteen og Stortinget som skulle sikre at ny lovgivning var i tråd med grunnloven og menneskerettighetene.

Av Hilde Sandvik
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 25. jan. 2016 18:19