print logo

Bondeopptøyer

Både før og etter 1814 samla norske bønder seg i protest. Opprør kunne straffes hardt, men myndighetene aksepterte mindre protester.

Lista over bondeprotester i siste halvdel av 1700-tallet og tidlig på 1800-tallet er lang:

  • I 1765 dro bønder inn til Bergen for å protestere mot skattekrav. Samme år samlet bønder seg en rekke steder og sendte klage til København over den forhatte ekstraskatten.
  • I 1786–1787 fikk den driftige bonden og skipperen Christian Lofthus stor støtte fra bøndene i Agder og Telemark, i protest mot borgere og embetsmenn: Borgerne hindret bøndenes handel, og prester og sorenskrivere krevde urimelig betaling for tjenestene.
  • I 1813 var det hungersnød og derfor opptøyer i de fleste byer. Bønder samlet seg og krevde at kjøpmennene skaffet fram korn.
  • I 1818 gikk en protestmarsj fra Hallingdal og Ringerike mot Stortinget I Christiania for å protestere mot høye skatter.
Fotografi av maleri. Vi er inni en bondestue. Lyset kommer inn et vindu og faller på et bord. Ved borde sitter en gruppe menn i folkedrakter og snakker sammen. Det ligger papirer på bordet. To kvinner er i samtale på en benk ved siden av.
I Adolf Tidemands maleri Politiserende bønder fra 1848 fremstilles bøndene som engasjerte, lesekyndige og diskuterende. Slik formidler bildet et politisk engasjement og økt selvbevissthet blandt bøndene. Foto: Grev Wedels auksjoner AS

Opprør, opptøyer og tumult

Ingen av de ovennevnte aksjonene var væpna. Derfor kan de strengt tatt ikke kalles opprør. Juristene på den tida skilte mellom opprør, opptøyer og tumult. Om protestene ble definert som «tumult», noe som særlig gjaldt kornopptøyene, ble det sjelden reagert særlig kraftig.

Men var det blitt brukt vold, selv om fogden bare var kløpet litt i siden, ble det reagert hardt, og lederne ble dømt til straff på tukthus.

Harde straffer

Loven åpnet for harde straffer mot den som protesterte mot kongens påbud og motsatte seg embetsmennenes befalinger. I Christian Vs Norske Lov sto det at den som protesterte mot kongens bud på tinget eller i annen offentlig forsamling, hadde forbrutt ære, liv og gods.

I en forordning fra 1765 ble det fastsatt tukthus eller straffearbeid på festningene for den som samlet folk til protest. Christian Lofthus ble dømt til livsvarig fengsel for å ha oppfordret til protest. Han døde på Akershus festning etter 10 års straffearbeid.

Bondetoget i 1818

Ingen av disse lovene ble opphevet i 1814. Ifølge Grunnloven skulle gjeldende lover stå ved lag så sant de samsvarte med konstitusjonen (§ 94). Grunnloven selv åpnet for militær maktbruk mot borgerne hvis de forstyrret ro og orden og ikke adlød når opprørsparagrafen ble lest opp for dem.

Det var dette som skjedde på Krokskogen i 1818: regjeringen sendte militæret mot bøndene. Offiserene leste den fryktelige opprørsparagrafen fra Christian Vs Norske Lov, deretter ble bøndene arrestert, og 300 brakt til forhør på Akershus festning. Så slapp de fri. I de neste årene fulgte flere avhør. Lederne ble dømt til straffearbeid og store bøter, men ble deretter benådet til kortere straffer.

Hvorfor hard reaksjon i 1818?

Hvorfor ble det slått så hardt ned på en ubevæpnet protestmarsj fire år etter 1814? Skulle en ikke ha lov til å protestere når § 100 i Grunnloven slo fast at «Frimodige yttringer om Statsstyrelsen og hvilken som helst anden Gjenstand ere Enhver tilladte»?

Regjeringens harde reaksjon kan forklares med den vanskelige økonomiske og politiske situasjonen i 1818. Landet sto på fallittens rand. Carl Johan prøvde å svekke Stortingets makt. Både for Storting og for regjering gjaldt det å vise styringsdyktighet.

Supplikker og klagereiser

Under eneveldet hadde folk i Norge sendt klageskriv eller bønneskriv, såkalt supplikker, til kongen i København. Det ble sendt mange supplikker fra Norge: rundt 1500 i året på slutten av 1700-tallet.

De fleste gjaldt ordinære saker som det måtte søkes om: søknader om å sitte i uskiftet bo, være egen verge, næringsrett, pensjon eller embetsstillinger. Men en del supplikker gjaldt klager på embetsmenn, skatter og offentlige pålegg. Supplikkene kunne da fungere som en sikkerhetsventil for stor misnøye, i stedet for opptøyer.

Noen ganger reiste nordmenn ned for å legge klagen fram for kongen. Myndighetene søkte etter hvert å begrense dette og forby klageferder: Kongemakten ville framstå som faderlig og mektig, men ønsket ikke å oppfordre til uro.

Av Hilde Sandvik
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 13. okt. 2017 14:20