print logo

Hvordan bodde folk på 1800-tallet?

1801 ble det holdt folketelling i Norge. Da bodde det 883 000 mennesker i landet. Ni av ti bodde på landsbygda.

I Bergen bodde det ved folketellingen i 1801 18 000 mennesker, i Christiania med forsteder 11 000, i Trondheim 9 000, i Kongsberg 7 000. Langs kysten lå det en rekke store og små byer og ladesteder.

I Danmark-Norge var det København som hovedstad som nøt godt av de fleste privilegier. I 1801 bodde det 100 000 mennesker der.

Husbygging: ulike kulturer

Hus i Norge for 200 år siden ble vanligvis bygd av tre. Den mest solide teknikken var lafta hus med torvtak. Med oppgangssaga fra 1500-tallet kom plankene i bruk. Da fikk de mer ut av stokken. Ved hjelp av reisverk kunne de bygge låver, fjøs, stall og løer.

Maleri som viser fjord. Langs høyre åsside to lafta hus, med mennesker foran
Lafta hus med torvtak. Marifjøra, med Feigumfossen i bakgrunn. Johannes Flintoe, som har malt dette bildet, reiste rundt i Norge mellom 1819 og 1825. Foto: Galleri Bygdøy Allé 

I noen deler av landet bygde de luftige og fine briskeløer, med einer, som også ble kalt brisk, flettet inn som vegg. Jordkjellere sikret at matvarer holdt seg kjølige, stabbur på stolper hindret mus. Eldhus og smier der det var åpen ild, ble ofte plassert i utkanten av tunet. Fjøs med steinmurt møkkakjeller var et framskritt flere steder fra 1700-tallet.

I nord, der det var lite bygningstømmer, var ulike former for torvgammer i bruk, både blant nordmenn og blant samer. Praktiske lavvoer gjorde det mulig for reindriftssamer å ta bostedet med seg på de årlige flyttingene til og fra sommerbeite.

Rundt et tun

På Vestlandet var det vanlig med klyngetun. Fire eller fem brukere samlet husene rundt et tun. På disse gårdene var det også vanlig å ha teigblanding. På Østlandet var det vanligere med einbølte gårder, gårder med bare én bruker. I utkanten av gården lå det gjerne flere små husmannsplasser.

Fra 1850-årene begynte utskifting på Vestlandet. Da fikk hvert gårdsbruk en samlet jordvidde, og husene ble gjerne flyttet ut fra klyngetunet.

Fotografi av klyngetun, sett fra lenger opp i åssiden. Fjorden i bakgrunn
Klyngetunet Havrå på Osterøy nord for Bergen er bevart. Bildet er tatt i 1993. Foto: NTB scanpix

Små og store gårder

På landsbygda hadde de aller fleste husdyr og jord som kunne dyrkes. Men det var stor forskjell på en bonde på flatbygdene på Østlandet og en bonde ved kysten i Nord-Norge eller i fjellbygdene. Og overalt var det stor forskjell på husmann og bonde.

Noen steder var ikke åkeren større enn fem mål, altså like stor som en fotballbane. Kornet ga bare fem foll – fem kilo avling per kilo såkorn – hvis det ikke frøs. Med så liten åker og så stor usikkerhet, måtte man skaffe seg inntekter på andre måter.

Kombinasjonsøkonomien forklarer bosettingsmønster

Forklaringen på at Norges store folkevekst fra 1650–1800 var mulig, er at eksportnæringene skaffet inntekter og gjorde det mulig å kjøpe korn som man ikke kunne dyrke selv. Bosettingen i Norge kan forklares ut fra næringskombinasjonen mellom trelast, fiske, bergverk og sjøfart. Like viktig var kombinasjonen og bosettingsmønsteret basert på arbeidsdelingen mellom mann og kone.

Det var mulig å livnære seg med et par geiter eller sauer og ei ku, og kanskje en liten åker – hvis mannen hver vinter dro på fiske. Det var mulig å klare seg som gruvearbeider hvis en samtidig hadde noen husdyr og litt jord. Det var mulig med gårder langt oppe i fjellbygdene der beitet var godt og en kunne ale opp husdyr for salg. Og det var mulig med en liten jordflekk ved kysten og noen husdyr som ble rodd rundt til beite på holmer.

Risikohåndtering

At livsgrunnlaget var basert på flere næringer, kan vi se som en form for risikohåndtering. Den førindustrielle økonomien var sårbar for natursvingninger. Fisket kunne slå feil, kornet kunne fryse, kua kunne styrte på båsen – men sjelden hendte alle slike ulykker på en gang!

Dersom det verste hendte ‒ at båten forliste og mennene ikke kom hjem fra fiske – var det fortsatt mulig for ei enke å berge livet med en liten jordflekk og noen husdyr.

Av Hilde Sandvik
Publisert 25. nov. 2015 12:00