print logo

Økonomisk politikk uten politikere

1920-årene ble et av de mest dramatiske tiårene for norsk økonomi. Likevel var politikerne nærmest fraværende i de viktigste beslutningene om norsk pengevesen.

Første verdenskrig fikk store konsekvenser, også for norsk økonomi. Staten hadde lånt penger ukontrollert under krigen og var nå kraftig forgjeldet.

En sterk spekulasjonsboble – beskrevet blant annet gjennom skjønnlitteraturens Bør Børson jr. – hadde gitt et inflatert pengesystem. Inntil 1914 hadde kronen vært bundet til gull, innenfor det som var kjent som den klassiske gullstandarden. Etter krigen var kronens verdi mye lavere. Norsk økonomi var svekket, samtidig som pengemengden hadde svulmet opp.

Stor folkemengde på åpen plass. Noen har ansiktet vendt mot fotgrafen. En fane midt i mengden.
Som en reaksjon på den sterke prisstigningen under første verdenskrig, gjennomførte Arbeiderpartiet og fagbevegelsen det som ble omtalt som dyrtidsaksjonen på vårparten og forsommeren 1917. Aksjonen kulminerte med én dags generalstreik 6. juni. På landsbasis deltok 300 000 mennesker i demonstrasjonstogene som ble arrangert denne dagen. På bildet ser vi noen av de 40 000 demonstrantene som protesterte mot matvaremangel og dyrtid i Kristiania. Foto: ukjent/Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek/CC BY-ND-NC

Revolusjonsfrykt og kriser

Inflasjonen under krigen førte til at noen få personer fikk mye penger mellom hendene, mens prisene ble høye for alle. «Dyrtiden», som det ble kalt, førte til store demonstrasjoner.

Revolusjonen i Russland bidro til en radikalisering av det politiske livet. Fra flere hold kom krav om endringer i det økonomiske systemet. Tidlig på 1920-tallet trodde mange at det ville komme store forandringer i det økonomiske livet, slik at innflytelse og inntekter ble fordelt på flere hender.

Slik kom det ikke til å gå. I 1920/1921 ble norsk økonomi preget av den sterke økonomiske tilbakegangen som rammet hele Europa. Fra 1923 av fulgte en dyp bankkrise som rystet hele det økonomiske livet.

Fotografi av tett folkemengde utenfor Stortinget
Mellom 6000 og 7000 jernarbeidere demonstrerte utenfor Stortinget 4. mai 1917. Foto: Conrad M. Bringe/Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Pengepolitikken

Midt oppi disse begivenhetene måtte norske myndigheter ta en viktig beslutning: Skulle de føre en restriktiv pengepolitikk, med lite kredittvekst og høye renter, slik at kronens vekslingskurs mot gull kom tilbake til nivået fra før krigen?

Tilhengerne av en slik politikk viste til at staten hadde til oppgave å garantere for pengenes verdi, og at denne garantien nå måtte oppfylles. Gullstandarden hadde dessuten vært selve hjørnesteinen i det liberale økonomiske systemet man hadde hatt frem til krigen.

Under lå derfor spørsmålet om hvorvidt det som hadde vært «normale forhold» før krigen, nå skulle reetableres. Et mulig alternativ var å knytte kronekursen til gull igjen, men til en lavere kursverdi enn før krigen.

Den sterke mann

Noen formell beslutning om spørsmålet ble ikke fattet av norske politikere, selv om ansvaret for utglidningene under krigen lå tungt på de politiske organene. Opprydningen ble overlatt til den sterke mann i 1920-årenes økonomiske politikk, sentralbanksjef Nicolai Rygg.

Rygg, som ble sentralbanksjef i 1920, var en klar tilhenger av å ta kronen tilbake til gammel verdi, eller «pari kurs», som det ble kalt. Og det ble han som bestemte retningen og tempoet på hevingen av kronekursen.

Politikkens virkninger

Rygg bestemte altså at kronekursen skulle heves til gammelt førkrigsnivå. Når verdien på pengene stiger, blir gjeld tyngre å bære. Samtidig kommer de som har sparepenger, eller som har gitt lån til noen, bedre ut, ved at hver enkelt krone blir mer verdt.

Men dette var ikke den eneste virkningen. Sentralbankens påholdne politikk, som ga færre utlån og kreditter og høyere renter enn man ellers ville hatt, la en klam hånd over alt økonomisk liv.

Den økonomiske veksten var lav og ledigheten høy i årene den såkalte paripolitikken ble ført.

Karikatur. En mann har et kronstykke tredd på halsen.
Slik ble paripolitikken illustrert i vittighetsbladet Vikingen i 1925. Foto: Nasjonalbiblioteket

Tidlig i 1928 var verdien av den norske kronen tilbake på førkrigsnivået. Da hadde mange norske økonomer lenge uttalt seg kritisk om paripolitikken. Men kritikken påvirket ikke sentralbanksjef Rygg, som sto ved sin linje helt til målet var nådd.

Skadelig politikk med store konsekvenser

Ettertidens dom har nokså entydig gått i retning av at paripolitikken var skadelig og unødvendig, og at de økonomiske og sosiale konsekvensene var store. Det var heller ikke slik at man kom tilbake til en ny varig «normalitet».

Allerede i 1931, under den store depresjonen, måtte britene forlate gullbindingen. Noen få dager senere gjorde Norge det samme. Den klassiske gullstandarden ble aldri siden reetablert.

Av Einar Lie
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 11. nov. 2016 11:40