print logo

Norge i verden – hvilket utland var relevant?

Første verdenskrig og etterkrigskrisene skapte et mer nasjonalistisk og innadvendt klima i mange land. Samtidig hadde mange nordmenn fortsatt kontakt med omverdenen.

Tida fra 1870 til 1914 hadde vært preget av en åpen, internasjonal, transatlantisk økonomi. Ikke minst Norge, med en stor handelsflåte og eksport basert på råvarer, tjente på dette. Lenge var stemningen i Europa optimistisk og utadvendt. Norge hadde som ett av flere land avskaffet passtvangen; Stortinget fant i 1860 at dette ikke høvet seg for en sivilisert stat.

Mer innadvent økonomi

Mens utenrikshandelen i 1915–1919 utgjorde 42 prosent av BNP, tilsvarte eksporten 29 prosent og importen 25 prosent i 1930–1934. Når den utenlandske etterspørselen sviktet, ble ett svar å vende seg til hjemmemarkedet. Da kom også ønsket om å beskytte dette markedet mot utenlandsk konkurranse.

«Kjøp norsk!» ble slagordet i gjentatte kampanjer. Fagforeninger gikk bort fra sin gamle politikk for frihandel og ønsket toll, for nå gjaldt det «vort bo og vort vell», som klubben ved Christiania Spigerverk sa.

Fotografi av utstillingsvindu med oppfordringen "Kjøp norsk". Reklame for "norske" kokeapparater
Utstillingsvindu med oppfordringen «Kjøp norsk!» i Christiania Glasmagasin, fra mellomkrigstiden. Foto: Oslo Museum/CC BY-SA

Sterkere nasjonalisme

Verdenskrigen førte med seg et regime rettet mot å kontrollere og utvise uønskete utenlandske statsborgere som var i riket, og å avvise dem myndighetene syntes ikke skulle slippe inn, det være seg på politisk, klassemessig eller rasistisk grunnlag.

Også på andre områder kom en sterkere nasjonalisme til syne, som i den såkalte Grønlands-saka, da norske fangstfolk i 1931 okkuperte deler av Øst-Grønland i samarbeid med det aktivistiske Grønlandslaget. Norge tapte her; den internasjonale domstolen Haag avgjorde saka til fordel for Danmark i 1933.

Inn i Folkeforbundet

Spenningen mellom det nasjonale og det internasjonale viste seg på flere fronter. Etter første verdenskrig var det aktuelt å ta stilling til norsk medlemskap i Folkeforbundet, som var opprettet etter initiativ fra den amerikanske presidenten Woodrow Wilson. Skepsisen var stor: Dette var seierherrenes union, sa noen. Dette var en antisovjetisk sammenslutning, sa arbeiderbevegelsen.

Dertil var mange skeptiske til Folkeforbundets prinsipp om «kollektive sanksjoner» mot stater som hadde overtrådt folkeretten. Dette ble ansett som brudd på Norges nøytralitetspolitikk, som hadde holdt landet utenfor første verdenskrig. En fryktet å bli trukket inn i en krig. Men i 1920 gikk Norge inn i Folkeforbundet, med 100 stemmer for og 20 mot i Stortinget.

Norge og Norden

Norge hadde ulikt forhold til ulike utland. Norden utgjorde en indre sirkel. Spenningen var stor etter oppsigelsen av unionen med Sverige i 1905. Men allerede i 1911 var det definitivt klart at nabolandet ikke ble ansett som noen potensiell fiende; det går fram av måten de norske troppestyrkene ble utplassert på.

Svensk arbeidsinnvandring fortsatte i betydelig omfang fram til 1920, da de økonomiske krisene gjorde at det ikke var mange jobber å vandre til.

Det gamle kultur- og språkfellesskapet mellom Danmark og det norske byborgerskapet viste seg lenge ved at mange norske forfattere, som «de fire store» ­­– Bjørnson, Ibsen, Kielland og Lie – utga bøkene sine på dansk forlag, fram til Gyldendal Norsk Forlag ble etablert i 1924.

Nordisk nøytralitet

De nordiske landene hadde ulik utenrikspolitisk plassering, med et pro-tysk og russer-skeptisk svensk kongehus, og et Danmark presset av den store tyske naboen i sør. Norge var framfor alt pro-britisk. Fordi dronning Maud var engelsk prinsesse, regnet en med at Storbritannia med sin flåte ville støtte Norge i en eventuell konflikt. Men under første verdenskrig var de nordiske landene nøytrale og demonstrerte sin enhet blant annet gjennom de såkalte tre konger-møtene mellom svenske Gustav, danske Christian og norske Haakon i 1914 og 1917.

Fra 1840- tallet til om lag 1875 hadde det funnes først en mer politisk og ideologisk student- og akademikerskandinavisme, der noen deltakere kunne tenke seg en felles union, og seinere en mer praktisk og folkelig utgave i form av en lang rekke nordiske møter om alt fra naturforskere til arbeiderbevegelse og fredssak. Da Foreningen Norden ble stiftet i 1919, var det fortsatt dem som så dette som et svensk-skandinavistisk framstøt og derfor var negative.

Norge og Europa

En større sirkel hadde tradisjonelt de store landene i Vest-Europa utgjort. Storbritannia og Tyskland hadde om lag samme prestisje og stod på toppen av sivilisasjonens stige, slik nordmennene så det.

Ulike deler av samfunnet hadde idealer og kontakter i ulike utland. England var landet for forretningsfolk, handel og skipsfart, «football» og sport, for næringsborgerskapet. Tyskland var landet for teknikk, vitenskap og musikk, for dem en kan kalle dannelsesborgerskapet.

Lenge var tysk arbeiderbevegelse den viktigste inspirasjon for den norske fagbevegelsen, for eksempel slik at den ble forholdsvis sentralisert, som den tyske var. Beslutningen om å gå til streik lå hos ledelsen i fagforbundet, ikke lokalt. Det førte til færre, men større konflikter, motsatt fransk fagbevegelse, med stadige småstreiker.

Tysklands prestisje fikk et hardt slag under første verdenskrig, ikke minst da landets uinnskrenkete ubåtskrig fra 1917 senket mange norske skip. Når barn i Vrådal i Telemark kastet vedtrær for å velte staur, het leiken «å slå tyskarane».

Frankrike var særlig et land for kunstinteresserte. Mer spesialiserte interesserte, som de som ville fremme bruk av folkeavstemninger, fant sitt ideal i Sveits. I mørebyene snakket klippfiskeksportørene portugisisk og spansk.

Sovjetunionen og USA

For arbeiderbevegelsen ble Sovjetunionen forbildet fra bolsjevikrevolusjonen i 1918 og framover, en enorm inspirasjon i begynnelsen. «Solens kjæmpemessige gløde-legeme er staatt op i Øst», skreiv en arbeideravisredaktør.

Hovedstrømmen i norsk arbeiderbevegelse skilte lag med den russisk-ledete kommunistiske internasjonalen da Norges Kommunistiske Parti brøt ut av DNA i 1923. Men sympatien for Sovjet-Unionen forble stor. Moskva-prosessene i 1936–1938 og «vinterkrigen» med Finland i 1939–1940 brøt denne bindingen.

USA hadde sjølsagt lenge vært innenfor horisonten til folk i Norge. Den enorme utvandringen, med et samlet tall på 750 000 mennesker fram til 1920, gjorde at alle og enhver hadde slekt «over dammen». Amerikabrev og tilbakevendte norskamerikanere opprettholdt kontakten. Interessen for det utvandrete Norge hadde likevel ikke vært intens blant myndighetene på 1800-tallet. Nordmandsforbundet ble stiftet i 1907 for å være et bindeledd til emigrantene, også i land som det keiserlige Kina og Sør-Afrika.

Ved den store jubileumsutstillingen for 1814, som ble holdt i 1914 der Frogner-parken nå ligger, steig interessen for USA hos både innbyggere og myndigheter. Utover i mellomkrigstida skulle Amerika bli det nye landet en refererte til – på så spredte områder som «vitenskapelig arbeidsledelse», organisering av biblioteker, pinsevennmenigheter, jazz, tyggegummi, mors- og farsdager og den nye leiken «jojo». Gikk noe raskt, sa folk det skjedde med «amerikansk fart».

Folkelig internasjonalisme

Utvandringen var en massemigrasjon av vanlige folk. Arbeiderbevegelsen hadde et godt internasjonalt kontaktnett; det hadde også for eksempel avholdsfolket i IOGT, norsk avdeling av International Order of Good Templars. Dette minner om et karakteristisk trekk ved Norges forhold til utlandet: På mange vis var det folkelige miljøer som hadde mest kontakt med omverdenen.

Over det ganske land, i alle fall i kystkommunene, hadde store deler av mennene vært til sjøs en periode. Sjøfolk bodde i hele 70 prosent av landets 760 skattedistrikter i 1934. Og de hadde i det minste sett utenlandske havner. I dels de samme lokalmiljøene var kvinnene orientert om forhold i Zululand, Madagaskar eller Kina; det kunne de lese om i misjonsbladene.

Sjøl om disse bladene sjølsagt var preget av et kristent syn på «hedninger», ga de i økende grad også faktisk informasjon om den verdenen misjonærene virket i, kanskje mer informasjon om verden enn den en fikk ved oppvekst i en norsk urban middelklassefamilie.

Av Knut Kjeldstadli
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 6. juni 2017 16:06