print logo

Ekspertene har rett

De store vitenskapelige gjennombruddene fra slutten av 1800-tallet gjorde vitenskapsmenn til de nye ekspertene. Men vitenskapeliggjøring av samfunnet kunne også ha mørke sider.

Naturvitenskapene fikk økende prestisje på slutten av det 19. og begynnelsen av det 20. hundreåret. Fra gammelt av hadde religion vært den øverste autoriteten. Nå ble det vitenskapen som i større grad kunne fortelle hva som var rett.

Rettsvitenskap, jus, hadde spilt en stor rolle i det som er kalt embets­manns­staten fra 1814 til 1884. Men naturvitenskap, ikke minst biologien, som hadde hatt mange gjennombrudd i studiet av arvelighet og av bakterier og smitte, gjorde seg nå mer gjeldende. Naturvitenskapen ble en modell også for å forstå samfunnet. Det ble sett som en «organisme», og en tenkte at det rådde «lover» i samfunnet, slik som i naturen.

Kartlegging av samfunnet

Med en vitenskapelig tilnærming kunne en da mene at en kunne kartlegge og klarlegge hvordan samfunnet «egentlig» var. Ut fra vitenskapelig innsikt i samfunnslovene skulle de som visste, fortelle hvordan ulike spørsmål kunne og burde håndteres. Programmet ble en «sosial ingeniørkunst». Vansker var mer saklige enn politiske. Fagmannen, eksperten, teknikeren var i egne øyne bærer av den logiske løsningen. Han var nøytral og objektiv og stod over de stridende partene i samfunnet.

Ekspertenes metoder var bruk av moderne teknikk, rasjonalisering og større vekt på planlegging. Dette var en tankegang som mye gikk på tvers av høyre/venstre-skillet i politikken. Fra venstresida kunne en snakke om «vitenskapelig sosialisme» som et motstykke til en mer løs, spekulativ «utopisk» sosialisme. Fra høyre kunne en slå til lyd for et «teknokrati».

Vitenskap til barns beste

Et eksempel blant flere var skoleoverlegen i Oslo, Carl Schiøtz. Når «man hygienisk skal være barnefader for ca. 35 000 barn», skreiv han i 1921, måtte en bruke vitenskapelige metoder, måle og veie barna for slik å «kjenne lovene for hvordan et friskt norsk barn […] skulle utvikle sig».

Med utgangspunkt i en slik standard kunne legemyndighetene finne fram til de sjuke og feilernærte og ta seg av dem, med blant annet sunn kost og tannpuss. Ideelt burde barna ha vært under tilsyn 24 timer i døgnet, mente Schiøtz.

Fotografi. Nakne barn veies og måles av helsesøster
Elever blir målt og veiet av helsesøster på Sofienberg skole i Oslo. Foto: Oslo byarkiv/CC BY-SA

Problemer med ekspertene?

På mange felt utviklet det seg profesjoner, altså yrkes- og utdannings­grupper som hadde en viss utdanning, kunnskap eller vitenskap som sitt arbeidsgrunnlag. Profesjonsgruppene organiserte seg rundt kunnskapen sin og kunne også kreve forrang eller enerett på oppgaver og jobber.

Problemet var at de som syntes de hadde rett i bedømmingen av en sak, også kunne komme til å mene at de hadde rett til bestemme hva som skulle gjøres, hva som var riktig også moralsk og politisk. Det var en autoritær og antidemokratisk tendens i ideologien om eksperter som for noen førte over til høyreradikale, attpåtil fascistiske standpunkter.

Også sosialistiske arkitekter, leger og andre som var organisert i den revolusjonære akademikerorganisasjonen Mot Dag, kunne mene at de hadde rett. Men tilknytningen til arbeiderbevegelsen virket for dem som en motvekt.

Eksperttroen ble også kritisert av dem som mente de stod for folkelig sunn fornuft, fra kirkelig hold og fra et liberalt borgerlig politikerhold som mer hyllet allmenndannelse og intuitiv begavelse enn analyse og data.

Av Knut Kjeldstadli
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 26. sep. 2016 11:11