print logo

Rasisme og minoriteter

Gjennom storparten av 1800-tallet snakket mange om en norsk «stamme», en «nasjon», et «folk». I mellom­krigs­tida var «rase» blitt et helt gjengs begrep – men det kom også under skarp kritikk.

Det var ulike syn på hvilke folk som utgjorde en egen rase. Statistisk sentralbyrå opererte i 1910 med svensker og dansker i Norge som egne raser, i tillegg til nordmenn, samer og kvener. I andre sammenhenger ble nordmennene ansett som del av en «nordisk rase».

Raseteori som vitenskap

Tanken om at det fantes naturgitte, atskilte raser, hentet kraft fra prestisjen til den biologiske vitenskapen. Den hadde hatt flere vitenskapelige gjennombrudd, fra bakteriologi til arvelære. Dessuten ga raseteorier en bekvem forklaring på for eksempel forskjeller i levestandard mellom grupper – de var medfødte.

Rasetenkingen kunne stanse ved å hevde at slike raser fantes, men den kunne også utvikles til en tro på at rasene hadde ulike medfødte egenskaper. I prinsippet kunne man mene at disse egenskapene var likeverdige; noen hadde skapende fantasi, andre var gode til å administrere.

Den norske kirken mente at tro og religion utgjorde viktigere skiller mellom mennesker enn rase, og arbeiderbevegelsen så samfunnet først og fremst ut fra forskjeller mellom sosiale klasser. Men også i disse miljøene kunne en støte på forestillinger om raser.

Fotografi av hyller med hodeskaller. Kort med innskrift plassert foran hver skalle
Kristian Schreiners (1874–1957) samling av hodeskaller. Schreiner var professor i anatomi og undersøkte både fortidige og nålevende mennesker. Særlig interesserte han seg for etniske minoriteter, som samene, og arkeologiske utgravninger landet rundt ga ham anledning til å studere skaller – et populært emne i den antropologiske forskningen. I to bind fra 1939 og 1946 presenterte han «Crania Norvegica»: en oversikt over den norske historiske befolkning, med utgangspunkt i kranier. Foto: John Petter Reinertsen/Samfoto/NTB scanpix

Rangering av raser

Fra påstanden om forskjeller var veien kort til rangering: Rasene ble ordnet i et hierarki, nesten alltid med den «hvite» eller «nordiske» eller «norske rase» på toppen og andre som mindre verdt. Og burde egentlig slike «underlegne» behandles på samme vis som andre?

Sjøl om få var «rasister» i den forstand at de lagde et stort tankesystem bygd på ideen om rase, så snakket mange om at romanifolk/tatere hadde «vandrelyst», eller de brukte begreper som «jødebutikker». Noen kunne i alvor hevde at den finske borgerkrigen i 1918 var så brutal fordi finnene var «mongoler», en oppfatning som bygde på at finsk ikke var et indoeuropeisk språk.

Fotografi av ruteark som viser størrelsen på hodeskalle, ulike vinkler
Raseforskning innebar å måle størrelsen på hodeskaller fra forskjellige menneskegrupper, ofte med en antakelse om at størrelsen kunne bidra til å forklare raseforskjeller. Skanning av Kristian Schreiners forskningsresultater. Foto: Nasjonalbiblioteket

Romfolk og jøder

Både innvandringspolitikken og tiltakene overfor minoriteter siktet mot en tenkt nasjonsbygging. Hvis man gjorde nasjonen så enhetlig som mulig, ville den også være sterk, mente mange.

Ideen om raser spilte inn i innvandrings- og flyktningpolitikken. Spesielt to grupper ble forsøkt holdt utenfor: romfolk og jøder. Romfolk (sigøynere) ble ikke nevnt direkte da den første virkelige innvandringsloven ble vedtatt i 1915, men i 1927 stod det i klartekst i loven at de skulle nektes adgang.

Jøder ble bare motvillig sluppet inn og tatt opp i samfunnet. For det som ble kalt  «russiske handelsjøder» var 20 års opphold minimum for å kunne få norsk statsborgerskap, for tyskere var grensen åtte år, for norsk-amerikanere to år.

Da jødiske flyktninger fra Tyskland og tysk-okkuperte land ankom etter at Hitler tok makten i 1933, var jødenes antatte negative egenskaper én av grunnene til at de fleste av dem ble avvist.

Romfolk

Mens Romani hadde røtter i Danmark-Norge tilbake fra 1500-tallet, hadde romfolk, av flertallsbefolkningen ofte kalt sigøynere, kommet mellom 1860 og 1888. Trolig tilhørte de den gruppa som het Koelderari som hadde flyktet fra Ungarn og Romania på 1860-tallet. Flere ble født i Norge fra 1890-åra, og flere skaffet seg norsk statsborgerskap og pass. Men Justisdepartementet mente at dette hadde skjedd på gale premisser og nektet fra 1924 å anerkjenne passenes gyldighet.

I en ny fremmedlov i 1927 ble romfolk uttrykkelig nektet adgang til riket. I 1934 søkte en gruppe å komme inn fra Danmark. De fikk ikke slippe inn, og ble i stedet uttransportert av det danske politiet til Altona i Tyskland. Der slapp de ut etter tre måneder, men under arrestasjoner i Frankrike i 1942 og 1943 ble de på nytt satt i konsentrasjonsleirer. Minst 20 av de 34 som ble avvist i 1934, døde i leirene.

 

Samer

Rasetenkingen styrte også politikken overfor de minoritetene som var i landet. Det samiske urfolket ble av mange ansett som svakt og dømt til undergang stilt overfor frammarsjen av den overlegne sivilisasjonen som nordmennene representerte.

«Kun maa vi, det overlegne, det sterkere, se til […] at vise mildhet og vennlighet», mente professor i etnologi Yngvar Nielsen i 1914. Den statlige politikken skulle føre til at folkegruppa gikk i oppløsning som kollektiv, blant annet ved å fremme en hardhendt språklig assimilering. Samiske barn ble forbudt å bruke morsmålet på skolen.

Kvener

Kvenene, de finskættete i nord, var ikke et urfolk, men en minoritet som hadde kommet til Finnmark og Troms på 1700- og 1800-tallet. Kvenene ble sett på som hardføre og dyktige – men nettopp derfor ble de også ansett som en konkurrent som kunne bli den dominerende folkegruppa i nord. Også i Finland fantes nasjonalistiske strømninger, og norske myndigheter fryktet at kvenene ville la seg verve til et politisk program for et Stor-Finland som ville omfatte det nordligste Norge.

Derfor søkte myndighetene å fremme assimilering ved for eksempel innføring av militærtjeneste fra 1897, ved en norsk folkehøgskole i Pasvik eller gratis abonnementer på norske ukeblad. Det ble også forsøkt å avskjerme kvenene fra kontakt med Finland, blant annet ved ikke å bygge veier som krysset grensa.

Tatere

Det omreisende romanifolket, såkalte tatere, var også en historisk innvandret minoritet, som i tillegg hadde tatt opp i seg mennesker fra bygdene de dro gjennom. Mens de tidlig på 1800-tallet kunne bli regnet som nyttige bidragsytere som ytte tjenester til bondebefolkningen (som å kastrere hester), ble de utover på 1800-tallet i økende grad sett på som et sosialt problem.

I 1897 ble Foreningen til Omstreifervæsenets Motarbeidelse opprettet. Også for den var målet å oppløse gruppa, ved å stoppe den nomadiske livsformen. Voksne skulle trenes til å bli jorddyrkere i arbeidskolonier. Og barna ble skilt fra foreldrene for å oppfostres til å bli gode, fastboende samfunnsborgere.

Skogfinner

Skogfinnene kom fra Savolax i Finland, og slo seg ned både på svensk og norsk side i skogsområdene langs grensa. I Norge kom de første i 1620-30-åra. I Finnskogen opprettholdt de lenge en kultur knyttet til språket, musikk og sagn. Også den særegne jordbruksteknikken som svedjebruket utgjorde, en spesiell byggeskikk, badstuebading og matretter vitnet om at skogfinnene var en egen etnisk gruppe. Antallet som aktivt brukte finsk sank utover på 1800- og 1900-tallet; her spilte skolen en negativ rolle. Folketellingene varierte med hensyn til hvor mange de talte med. I 1920 skal det ha vært 300 skogfinner i Grue i Solør.

Sjøl om aktiv bruk av språket sank, bevarte så mange en skogfinsk identitet at skogfinnene i 1999 ble anerkjent av Stortinget som én av de historiske nasjonale minoritetene i Norge.

Av Knut Kjeldstadli
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 20. okt. 2017 10:30