print logo

Et organisert folk

Moderne organisasjoner oppstod i Norge fra midten av 1800-tallet. Fra hundreårsskiftet i 1900 steig både antall organisasjoner og antall medlemmer.

Fram mot andre verdenskrig vokste norske organisasjoner i antall og størrelse. Norsk Landmandsforbund (seinere Norges Bondelag ble stiftet i 1896, Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon (AFL, seinere LO) i 1899 og Norsk Arbeidsgiverforening (NAF, nå NHO) i 1900, som et svar på LO.

I 1940 fantes det mer enn tre ganger så mange landsomfattende foreninger som i 1900. AFL hadde 1600 medlemmer i 1899 og nådde 144 000 i 1919. Nye grupper ble organisert, også utenfor den egentlige arbeiderklassen, i middelklassen og funksjonæryrker.

Men veksten skjedde ikke uten tilbakeslag; i 1922 var medlemstallet i AFL nede i 83 600, før det igjen tok seg opp. De økonomiske krisene hogg ned medlemstallet i LO, halverte antallet i Arbeidsgiverforeningen, og svekket også Bondelaget. Å være fagorganisert når man var arbeidsløs og ikke kunne forhandle om lønn, kunne virke dyrt og lite meningsfullt.

«Fredssaken» og «likbrenningssaken»

Det fantes organisasjoner for de fleste saker og formål i livet, fra «fredssaken» til «likbrenningssaken» (å fremme kremasjon som begravelsesmåte), eller «badesaken» og «pelsdyravlsaken».

Grovt sett kan en skille mellom økonomisk orienterte og klassebaserte interesseorganisasjoner og religiøse og humanitære ideelle organisasjoner. Fagbevegelsen var et godt eksempel på den første typen, Norske Kvinners Sanitetsforening fra 1896 et eksempel på den andre. Men skillet skal ikke trekkes for skarpt. For mange aktivister i for eksempel fagbevegelsen ga denne ikke bare kroner i lomma, men også en mening i livet.

Fotografi, Blåkorsutsalgets trevareavdeling, fasade.
Blåkorsutsalgets trevareavdeling, 1938. Foto: Fritz Albrecht Grevelius Holland/Oslo Museum/CC BY-SA

Fire hovedtyper

Mange organisasjoner var del av noen større «familier», allerede fra 1800-tallet. De dannet det som er kalt sosiokulturelle miljøer, der visse overbevisninger og holdninger dominerte. De fire viktigste var:

Kvinneorganisasjoner var også en viktig del av bildet, men de dannet ikke noen «leir»; de var splittet etter partipolitiske skiller. I mellomkrigstida oppstod også en mindre gruppe av høyreradikale, ja, fascistiske organisasjoner. Men i hovedsak hadde organisasjonene en demokratisk ideologi.

Garantister for demokratiet

Organisasjonene fremmet demokratiet på flere vis: Ved å organisere seg kunne vanlige mennesker hamle opp med andre former for utenomparlamentarisk makt, som privat kapital eller kontroll over media. Bevegelsene brakte fram innrømmelser fra myndighetene, som innføringen av åttetimersdag i 1918.

Gjennom organisasjonene kom mange mennesker med i politikken. Organisasjonene ble som en skole, et sted å få trening som kunne føre videre til «høyere politikk». Og endelig var de demokratiske i den forstand at de representerte alternativer som en kunne velge mellom.

Nye allianser

Kampen mellom disse organisasjonene om å oppnå politisk makt og innflytelse over staten førte samtidig på en paradoksal måte til at de ble vevd sammen: De lærte av hverandre hvordan de skulle drive politikk og organisasjon. De måtte inngå i allianser.

Avholdsbevegelsen kunne samarbeide både med kristenfolket og med arbeiderbevegelsen. Og de så at kompromisser var nødvendige. Norge ble ikke helt kristent, ikke helt avholdende, ikke helt nynorsktalende eller helt sosialistisk. Men organisasjonene lærte å sameksistere.

Fotografi av søndagsskole oppstilt i tog langs gata, bymiljø
Kristiania Indremisjons søndagsskole klar for utflukt, 1914. Foto: ukjent/Oslo Museum/CC BY-SA

Også på et annet vis ble organisasjoner vevd sammen: De utviklet seg fra lokale sammenslutninger til nasjonale, landsomfattende organisasjoner. Den samme ideologien og den samme måten å organisere et møte på fantes i Bergen som i Bodø og Beiarn.

Samarbeid med staten

Organisasjonene kunne bekjempe statsmakta, slik arbeiderbevegelsen gjorde i sin revolusjonære fase. Men oftere samarbeidde de med staten: De fremmet forslag til politikk og etterspurte bevilgninger til gode formål. Og de ble på den andre sida iblant redskaper for å sette statlig politikk ut i livet.

I alt tjente denne ordningen til å veve stat og organisasjoner sammen. Avstanden mellom myndighetene og det sivile samfunnet var ikke uoverstigelig i Norge. Systemet er blitt kalt «korporatisme» eller «korporativisme». Men i sterk motsetning til den italienske fascismen som også snakket om korporatisme, vokste den norske korporatismen fram nedenfra, ikke ovenfra.

Av Knut Kjeldstadli
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 18. mars 2016 10:02