Høyreradikalismen og de borgerlige partiene

Det fantes høyreradikale miljøer flere steder i Norge i mellomkrigstiden. Men høyreradikalismen fikk aldri noe bredt gjennombrudd blant nordmennene.

På 1920- og 1930-tallet var høyreradikalismen en blanding av elitistisk liberalisme, fascisme og nazisme. 

Før 1940 slo slike tanker aldri gjennom på samme måte i Norge som i andre europeiske land. Dette til tross for at flere forutsetninger var til stede: et fragmentert partimønster, økonomiske og sosiale kriser samt en revolusjonær arbeiderbevegelse.

Venstres janusansikt

Blant velgerne åpnet den nasjonale motkulturen innen "Fjell-og Fjord-Norge" for overslag i nasjonalistisk retning. Men Venstres politiske dominans ga immunitet.

Demokratiske holdninger ble den ene siden av Venstres janusansikt, mens den andre siden var partiets mer reaksjonære holdninger i økonomiske spørsmål. Disse kom blant annet til uttrykk i den første konsesjonslovgivningen fra 1909.

I 1920-årene oppsto mindre, høyreradikale grupper med rot i Frisinnede Venstre, som var en avskalling fra Venstre. Ved valget i 1909 utgjorde religiøse motkulturer på Vestlandet et tyngdepunkt. Alt i 1912 fant mange av disse velgerne tilbake til moderpartiet. «Høvdingene» sto tilbake uten flokk. Blant dem tronet Nils Kjær, Sven Elvestad og Rolf Thommessen med Tidens Tegn som talerør.   

Det tyngste innslaget, Fedrelandslaget fra 1925, førte videre drømmen om borgerlig samling mot «den røde fare». Målet var å skape en bevegelse utenfor de etablerte partiene. Men til tross for populære saker som støtte til næringsdrivende, vern av eiendomsretten og distanseringen til klassekamp, samt støtte fra Christian Michelsen og Fridtjof Nansen, oppnådde bevegelsen lite.

Fotografi av folketog med korps og faner. Fedrelandslaget
Fedrelandslaget, opptog i Midtbyen i Trondheim, 1935. Foto: Schrøder/Sverresborg Trøndelag Folkemuseum

Nasjonal Samling

I 1933 ble Nasjonal Samling (NS) stiftet. Da så Fedrelandslaget seg tvunget til å stå fram som parti. I 1936 inngikk Fedrelandslaget listeforbund med Frisinnede Venstre og fikk 61 000 stemmer – mot 25 000 til NS. Noe stortingsmandat ble det likevel ikke. Da startet forvitringen.

Fram mot 1940 ble korporative ideer, ispedd nasjonalsosialisme, mer framtredende. I likhet med NS framstilte Fedrelandslaget seg som et alternativ til andre borgerlige partier. Denne rivaliseringen forklarer nok noe av mangelen på suksess.

I utgangspunktet markerte også NS seg gjennom elitistisk liberalisme ispedd en god del fascisme. Partiet stilte til valg i 1933, noen steder i listeforbund med Bondepartiet. I Bergen fikk NS også til et samarbeid med Høyre. I 1933 fikk partiet 2,2 % av stemmene, mens det gikk enda dårligere i 1936 – med en oppslutning på 1,8 %. Mellom 1935 og kommunevalget i 1937 sa mange opp medlemskapet sitt, og lokallag ble lagt ned. 

plakat for Nasjonal Samling, omriss av ørn, kors i bakgrunn. Tekst: "Norge kaller. Nasjonal Samling"
Plakat fra 1935. Foto: Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design/CC BY-NC

Motstanden mot høyreradikalismen

NKP, Arbeiderpartiet og Radikale Folkeparti (RF) markerte hele tiden klar avstand til de høyreradikale. Det kanskje viktigste bolverket mot høyreradikalismen var fagbevegelsen, ikke minst spilte forbundet «Skog og land» en viktig rolle på landsbygda etter 1927.

Innen Høyre var folk mer positive til Adolf Hitler enn til Vidkun Quisling og NS. Venstre reagerte nok autoritært på radikaliseringen av Ap under valget i 1921, men mistet aldri rotfestet i demokratiske holdninger.

Heller ikke Bondepartiet gikk langt i retning av nazisme, selv om anti-demokratiske islett fantes hos noen få medlemmer ‒ for eksempel forsvarsminister  Vidkun Quisling og menige medlemmer rundt om. I 1933 forsøkte NS å få Bondepartiet med på et organisatorisk samarbeid, men ble ignorert.

Lokale forskjeller

Høyreradikalismen fikk også i hovedsak liten oppslutning fra Venstres søsterparti, Radikale Folkeparti. Men det forekom noen steder, blant annet i østerdalskommuner der kulturen fremdeles var lederorientert. Gikk en frontfigur, for eksempel læreren i bygda, over til nazismen, fulgte bygdefolk fort etter. Opprettholdt læreren Venstres demokratiske standpunkt, ble gjerne dette dominerende.

Tilsvarende kunne tømmerkjørere og andre skogarbeidere med et paternalistisk forhold til skogeieren følge denne. I bedrifter med mer upersonlige eierforhold var lojalitetsbåndene blant arbeiderne utslagsgivende. Andre velgergrupper kunne nok sympatisere med Adolf Hitler, men norske nasjonalister fikk problemer med pangermanismen.

Liten oppslutning

Sett under ett var den sosiale strukturen i Norge svært egalitær, og nasjonalismen førte sjelden til nazisme. Derfor overrasket det ikke at Bondepartiet i 1935 støttet Aps og Johan Nygaardsvolds vei til regjeringsmakten. I regjeringsposisjon førte Ap en politikk borgerlige partier kunne leve med.

På 1930-tallet endret den økonomiske krisa karakter, og etter 1935 fikk økonomien et oppsving. Oppslutningen om høyreradikalismen forble liten. Tilstrømningen til NS økte først da tyske okkupanter gjorde Vidkun Quisling til et brohode over i det norske samfunnet.

Emneord: Politikk og makt Av Trond Nordby
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 16. jan. 2024 16:03