print logo

Arbeiderbevegelsen ‒ reform, revolusjon og ny reformisme

Ved stiftelsen i 1887 var Det norske Arbeiderparti (DNA) en politisk sekt. Omkring 1935 var det blitt landets sterkeste folkebevegelse og politiske kraft.

I tiåret rundt 1900 erobret Arbeiderpartiet langt på vei arbeiderstemmene fra Venstre. Partiets sosiale basis var i byene, flest tilhengere fantes blant håndverks- og industriarbeidere. De første stortingsrepresentantene for DNA ble valgt inn i 1903, fra Troms og Nordland.

Klassisk sosialdemokratisk

Politisk stod ledere som boktrykkeren Christian Holtermann Knudsen, sigarmakeren og børstebinderen Carl Jeppesen og gardbrukeren Christopher Hornsrud for en klassisk sosialdemokratisk linje: Målet var et sosialistisk samfunn der bankene og de store bedriftene ikke skulle være privateiendom, men i samfunnseie.

I jordbruket skulle det kunne være privat småeiendom, ifølge partiets jordbruksprogram i 1902. Veien til sosialismen gikk gjennom reformer som gradvis omformet det eksisterende kapitalistiske samfunnet. Og reformene skulle komme gjennom flertallsvedtak i Stortinget. I den totale strategien var også fagbevegelsen og forbrukerkooperasjonen viktige.

Radikal retning fra 1910

Fra omkring 1910 vokste det fram en radikal «ny retning» i arbeider­bevegelsen, i opposisjon til de eldre sosialdemokratene. Den sentrale lederen var malersvennen og avisredaktøren Martin Tranmæl.

En del av det sosiale underlaget var den arbeiderklassen som vokste fram med storindustrien etter 1905, på steder som Rjukan, Odda og Sauda og på anleggsarbeid som utbyggingen av Bergensbanen.

Radikaliseringen ble styrket av en galopperende prisstigning under første verdenskrig, av krigens meningsløse slakterier og av begeistret forventning til den russiske revolusjonen i 1917.

folketog, mann med tromme i front. Demonstrasjon, dyrtid
Dyrtidsdemonstrasjon i Sandnes i Sulitjelma. Sulitjelmabanen, 1917. Foto: ukjent/Norsk Jernbanemuseum, Jernbaneverket

Radikale i flertall

Den nye retningen erobret flertallet i partiet i 1918 og i Landsorganisasjonen (LO) i 1920. Som svar dannet de eldre sosialdemokratene et nytt parti, Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti.

Den nye retning mente at overgangen til sosialisme måtte komme primært gjennom masseaksjoner utenom de folkevalgte organene. Det gjaldt å erobre makt i det økonomiske livet, fordi dette ble oppfattet som samfunnets basis. Derfor fikk fagbevegelsen en helt sentral rolle, likestilt med partiet.

Inn i Komintern

Den nye retningen deltok også i folkevalgte organer. En annen støtte for de radikale var DNAs ungdomsforbund, der kommunistiske tanker om politisk revolusjon og ødelegging av den borgerlige staten dominerte.

Under inntrykket av den russiske revolusjonen gikk Arbeiderpartiet inn i Den kommunistiske internasjonalen, Komintern. Men det ble raskt klart at partiet stod politisk fjernt fra Internasjonalens leninisme.

Mens Arbeiderpartiet primært ville slåss om makta over økonomien, ville Komintern «knuse staten». Mens Komintern krevde underordning fra de nasjonale medlemspartiene, ønsket Arbeiderpartiet å følge en vei tilpasset de norske forholdene. I 1923 gikk partiet ut av Komintern, og Norges Kommunistiske Parti ble dannet.

Krisepolitikk og ny reformisme

Da de store økonomiske krisene oppstod etter 1920, kom arbeiderklassen på defensiven; kamp om makta i økonomien førte ikke fram i tider med massearbeidsløshet. Presset for å finne løsninger på kriseforholdene «der og da» vokste. Lederskapet i arbeiderbevegelsen var også redd for at høyreradikale kunne fiske i rørt vann og få med seg arbeidsløse, noe som skjedde i flere europeiske land.

Etter hvert reorienterte Arbeiderpartiet seg. Strategien ble å satse på å erobre politisk makt, å danne regjering ved å få velgerflertallet bak seg. Da måtte partiet vinne velgere på landsbygda og i sosiale klasser som vanlige bønder, fiskere og funksjonærer.

Regjeringsmakt

Arbeiderpartiet gikk nå inn for en ny type reformisme: Staten skulle søke å «få hjula i gang» ovenfra og innafor det eksisterende samfunnet, ved industrireisning, støtte til fiskebåter og liknende. Så skulle det også være arbeiderkontroll nedenfra og på sikt overgang til et annet samfunn.

I 1935 dannet Johan Nygaardsvold fra Arbeiderpartiet mindretallsregjering. Bondepartiet slapp Nygaardsvold til som statsminister mot å få støtte til å holde oppe prisene på jordbruksvarer.  Dette «kriseforliket» kan ses som et «klassekompromiss» mellom arbeidere og bønder der begge sider ga og tok.

Forliket var en parallell til Hovedavtalen mellom LO og Norges Arbeids­giver­forening (NAF) samme år. Hovedavtalen var et kom­pro­miss mellom arbeidere og kapitaleiere.

Året 1935 kom til å innlede en generasjon med en sammenhengende rekke regjeringer fra Arbeiderpartiet, fram til en kortvarig borgerlig regjering i 1963 og et mer varig skifte i 1965.

Av Knut Kjeldstadli
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 6. juni 2017 16:28