print logo

Ulike klasser, ulik utdanning

I løpet av mellomkrigstida økte antallet barn som fikk mer enn sju års skolegang, og privatskolene forsvant. Likevel var det fortsatt store forskjeller.

Ethvert samfunn må ha måter å oppdra barn og unge på – å lære dem ferdigheter, å overføre kunnskap om verden og å innprente verdier og holdninger. Den tradisjonelle og folkelige måten å lære på var «å se og gjøre», å lære i praksis, enten hjemme eller i arbeidslivet. Kommende fagarbeidere gikk i lære. Mot dette stod en formell skolegang der man mest lærte teoretisk ved «å lese og høre».

Fotografi, tre unge menn, smeder. Oppstilt ved ambolter. Alle har hammer i hånda
Smeder, Løten 1920. Foto: Domkirkeoddens fotoarkiv

Andelen nordmenn med utdanning utover folkeskolen var 15 ganger høyere i 1920 enn i 1875. Klasseskillene var likevel klare. I 1912 tok bare to prosent av trønderske småbruker- og fiskersønner examen artium, mens halvparten av sønner av sjølstendige næringsdrivende og høyere funksjonærer gjorde det samme.

Fotografi som viser immatrikulering av nye studenter. Studentene er stilt opp ved trapp
Immatrikulering av studenter ved Universitetet i Oslo i 1925. Foto: ukjent/Oslo Museum/CC BY-SA

Nytt skolesystem

I 1889 hadde to nye lover for grunnutdanning i byene og på landet åpnet for et dobbelt system. Elevene kunne ta enten en sjuårig folkeskole eller en forskole (fem år) pluss middelskole (tre år) og eventuelt gymnas (tre år). Disse to løpene svarte grovt sett til utdanning for arbeiderklasse og bønder – og for bymiddelklassen.

I 1920 vedtok Stortinget at bare folkeskolene fikk økonomisk støtte. Ville en kommune eller foreldregruppe sende barna til middelskole, måtte de sjøl betale.

Enhetsskolen kommer

Folkeskolen skulle være den felles grunnskolen som alle andre skoleslag skulle bygge på – dette prinsippet ble kalt enhetsskolen. Så kunne man bygge på med fortsettelses- eller framhaldsskole, en treårig realskole eller gymnaset.

Fotografi, felles frokost på skolen. To bord oppdekket, elever sitter rundt
Oslofrokost på skolen. Hamar, 1934. Foto: Christian Grundseth/Domkirkeodden

Motargumentene var dels at de gamle middelskolene holdt høyere nivå, dels at en ikke ønsket at middelklassebarn kom i kontakt med andre. Argumentene for å gi støtte bare til folkeskolen var fire:

  • Rettferdighet: Alle skulle gis samme sjanse til utdanning.
  • Samfunnsreform: Barn fra ulik bakgrunn skulle lære hverandre å kjenne.
  • Kvalitetsheving: Når også middelklassebarn gikk i folkeskolen, ville det bli satset mer på denne.
  • Pedagogikk: De skoleflinke ville nå bli i fellesskolen.

Kulturforskjeller og læringsformer

Pedagogikken endret seg mer i retning av praksis. En snakket om «arbeidsskole» der elevenes egen aktivitet skulle stå i sentrum, i motsetning til pugging, leksehøring og lærerforedrag. Skolen skulle forberede til det praktiske yrkeslivet – mer enn å trekke all ungdom i retning av en teoretisk utdanning. Nye lover i 1935 og 1936 understreket denne pedagogikken og innførte også blant annet engelsk som fag.

Denne allmenne demokratiske tendensen ble godt mottatt av arbeiderbevegelsen og av dem som bar «motkulturene» – norskdoms- og nynorskkultur, kristendom og avhold, blant dem var de mange vestlandslærerne som dominerte i skolen.

Men folkeliggjøringen skapte motreaksjoner. Fra universitetshold, blant andre meteorologiprofessor Vilhelm Bjerknes, snakket en om «to åndskulturer»: folkeskolelærernes og deres egen teoretisk-vitenskapelige europeiske felleskultur, som var den overlegne.

Privatskolene dør ut

Utbyggingen av folkeskolen bidro til at privatskolene svant hen. I 1900 hadde hvert femte barn i hovedstaden gått på privatskole, på 1930-tallet var det knapt noen igjen.

Håpet om en kraftig demokratisering av hele utdanningsvesenet ble likevel ikke oppfylt. For svært mange barn forble skolen bærer av en fremmed kultur: «[…] det vi leste om i bøkene, stemte aldri med våre egne erfaringer», mintes arbeiderjenta og skuespillerinnen Ella Hval: «Vi omgikkes suverent oppfylt med to virkeligheter. Den vi levde i og den vi møtte i undervisningen.»

Fra 1890 til 1907 og fra 1930 til 1939 steg andelen av universitetsstudenter med arbeiderbakgrunn – men bare fra to til fem prosent. Og, kan en legge til, hvor mye endrer de sosiale ulikhetene seg om et visst antall individer skifter klasseplassering via utdanning og sosial mobilitet?

Av Knut Kjeldstadli
Publisert 25. nov. 2015 12:00 - Sist endret 2. feb. 2016 13:29