Romerske keisere kjente verdien av propaganda og satte portrettet sitt på denarmyntene. Fasadeskilt som annonserte at her ble et håndverk drevet, fantes langt tilbake i historien. Men først i mellomkrigstida ble både den politiske propagandaen og den kommersielle reklamen systematisert og profesjonalisert i Norge.
En innvandret ire, Robert Millar, var primus motor i Norge. Han fikk dannet en reklamefaglig forening i hovedstaden i 1915, og i 1923 kom et bransjetidsskrift. På 1930-tallet ble reklame et av de midlene bedriftene grep til som svar på de økonomiske krisene, for å øke omsetningen. Det fantes potensielle kjøpere; de som hadde arbeid, fikk faktisk stigende reallønn også i kriseåra.
Reklamens virkemidler
Reklamen spilte på mange strenger – drømmer om lekre saker og et bedre liv, saklige og iblant kvasivitenskapelige påstander, humor og bruk av kjendiser som anbefalte et produkt. Arbeiderpartiets forsvarsminister Fredrik Monsen lot seg avbilde med pipe: «Fremfor røyken fra kanonene foretrekker jeg røyken fra Tiedemands tobakk.»
En rekke medier ble brukt. Aviser var viktige – 44 prosent av Aftenpostens sider var dekket av reklame i 1939. I tillegg kom kino, radio, malerier på branngavler, reklame kastet ut fra fly, og neonlys, som reklamen for Medina-sigaretten på kuppelen til Nationaltheatret. Reklamen appellerte til folks sans for «det moderne».
Politikk og reklame
Fra reklamen gikk en bro over til politisk propaganda. Reklame kunne bli brukt til politiske formål: Våren 1918 søkte staten å ta opp lån hos publikum for å dekke matvareinnkjøp fra USA. Reklamefolk koplet inn ildrøde plakater og brukte blant annet et bilde av en gammel dame på vei til banken, med teksten «Statslaanet er den sikreste anbringelse av reklamepenger».
Lånet ble overtegnet på kort tid. Etter hvert ble reklame eller propaganda satt inn i kampanjer for å «kjøpe norsk» for å dempe krisa, på linje med kampanjer for «buy British».
Propaganda
En annen kopling gikk til arbeiderbevegelsen. Ikke bare ble arbeideravisene brukt for at reklame skulle nå ut til dette publikumet. Men i arbeiderbevegelsen mente noen at reklame var «revolusjonær», fordi den «skaper begjær hos folk efter ting som nu er utenfor deres rekkevidde».
Arbeiderbevegelsen – og andre partier – tok i bruk moderne metoder som propagandafilm, ti meter høye plakater av lederne og former for teater som talekor. Sentralt i arbeidet stod sekretæren i Arbeidernes Opplysningsforbud, Haakon Lie.
Så om reklame og propaganda hadde ulike formål, var metodene og den psykologien som disse to typene massekommunikasjon baserte seg på, ikke så forskjellige.